En fin dag for minner

På søndag er det allehelgensdag. Det er en fin dag for minner om det som var og dem vi hadde. Og ikke minst er det en påminnelse om vår egen forgjengelighet.

Evig dilemma

Vi har en fireåring i hus og en fireåring har mye tanker. Oppfattelsen om at det finnes noe mer enn øyeblikket er i ferd med å gjøre seg gjeldende. I den oppfattelsen ligger også døden.

Dør alle mennesker? Når dør vi? Hvem skal dø? Kjenner vi noen som er død?

Det er spørsmål like naturlige som de er vanskelige å svare på. Hva sier man egentlig til en fireåring for at døden skal være noe som er ærlig og ikke skremmende?

«Veldig, veldig gammel» eller «veldig, veldig syk» har ikke vært et vanntett svar denne gangen. Veslebror har vært veldig, veldig syk selv, og han husker godt både blodoverføring og slange i nesa og sykehus.

Veslebror tar sikte på å sette Murphys lov på prøve.

Du kan lese mer HER

Ikke vil han bli gammel heller, forresten. Og i alle fall ikke død! Det er et evig dilemma det, der.

Veslebror har dessuten enda ikke opplevd å miste noen, så når vi andre i familien har allehelgensdag som en fin dag for minner, så har han ingen å minnes. Det gjør døden enda vanskeligere å forstå.

Vanskelig tid

Døden er vanskelig. Både å forstå og å håndtere. Nå om dagen synes den dessuten å være på alle kanter. Hadde det enda bare vært så vel som at de som er «veldig, veldig gamle» eller de som er «veldig, veldig syke». Men, nå er det liksom alle. De som er som meg og deg og barna våre. Som bombes til døde i en krig det er vanskelig å fatte.

Samtidig sitter vi hver og en med egne historier og egne savn. Det kommer litt over meg når allehelgensdag står for døren. Det er en fin dag for minner, men med minnene følger også et vemod. Og en anelse av frykt for hva framtiden har å by på.

Barna våre vokser ikke opp i det samme samfunnet vi selv var en del av. Nå kan man spørre seg om man i det hele tatt er en del av noe som helst. Landsbyen er vekk, og igjen står en haug av forvirrede individualister. Og i dette vokser barna våre opp.

En fin dag for minner

Når allehelgensdag nærmer seg, så er det for egen del kanskje heller ikke så mye hver enkelt i seg selv savnet favner. Vel å merke går tankene til de som har vandret før oss, men også tenker jeg vel så mye på det disse menneskene representerte.

Det var en annen tid. Da verden var roligere både i temperament og tempo. Det var en tid da menneskene var viktigere enn teknologien og tiden i seg selv var noe det ikke var fullt så nøye med.

Oldemor var det siste mennesket vi kjente uten mobiltelefon.

Les mer HER

Allehelgensdag er en fin dag for minner, og når jeg reflekterer over mine minner ser jeg at jeg fortsatt har en vei å gå. Ja, for skal man kunne leve i det samfunnet man selv ønsker å være en del av, så må man bidra.

Hvilket samfunn bidro våre til? De som gav oss alle minnene vi i dag dveler ved.

Og apropos oldemor, hva ville hun ha gjort?

Ta en titt HER

Vår egen forgjengelighet

Det hensetter en raskt i tanker om egen forgjengelighet. De færreste av oss går vel rundt med en varig tanke om hva vi en dag skal huskes for. Det gjorde neppe de som vandret før oss heller.

Vi bare lever. Den ene dagen etter den andre til det en dag ikke er mer. Så skal noen andre minnes oss. Men, hva vil de minnes?

Og da kommer veslebrors evige dilemma igjen på banen, og jeg ser i gamle notater at den ene storebroren var helt på høyden med veslebror i refleksjonene. For, han ville ikke dø! Ikke ville han bli gammel heller!

Både veslekæll og veslebonden hadde faktisk store kvaler hva «alderdom» angikk. Førstnevnte ville være tre år til evig tid, og veslebonden tviholdt på to år helt til han var nesten fire. «Tre er ødelagt», insisterte han.

En fin dag for minner

Jeg syns det er fint med unger som er nysgjerrig på livet. At de vil være barn lenge. Jeg forsøker fortsatt å være nysgjerrig på livet enda jeg er voksen.

Kan hende burde flere vært litt nysgjerrig på livet også? Det er en tanke at hverdagen kanskje kunne ha opplevdes mindre klam, om vi bare gav rom for mer nysgjerrighet.

Hva det har med allehelgensdag og minner å gjøre? Tja … Det liksom bare følger naturlig i tankerekka, med livet og døden og sånn. For ikke bare er allehelgensdag en fin dag for minner, men minner er jo faktisk noe vi bærer med oss hver dag. Det er minnene som former oss, gjennom erfaringer, opplevelser – og dem vi har delt dem med og fått dem av.

Jeg mistet mamma da jeg var 22 og hun 43. Hvem hadde hun vært om hun fikk bli 50?

Les Det er jo tross alt bursdag HER

Dermed er ringen liksom sluttet. For hvem vil jeg være? Det er også i stor grad formet av de som var. Blant mange andre, selvsagt, men også dem. Som stod oss så nært at vi minnes dem litt ekstra nå ved allehelgen.

Hva gav de oss på veien vi gikk sammen? Og hva gir vi videre?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg