Minneverdige øyeblikk fra 2022

I overimorgen er det nyttårsaften, og vi skal ikke lenger skrive 2022. Så veldig sentimental er jeg ikke, men det er likevel både hyggelig og nyttig å se tilbake på året som har gått. Hva ble de mest minneverdige øyeblikkene? De som jeg tar med videre? Jeg deler dem her!

Lyden av 2022

Det er to små dager igjen av 2022, og jeg tar meg selv i å holde pusten. Det har ikke vært et eneste sykehusbesøk siden midten av november. et er vel omtrent det lengste strekket uten en tur innom sykehuset i hele 2022. Holder det året ut?

Om jeg skulle gitt året 2022 en lyd, så hadde det blitt et skrik. Du vet, av det slaget som når det bare har blitt litt for mye krangling ved middagsbordet eller når du får den nye, røde t-skjorta med i hvitvaska og oppdager det to timer for sent.

Året har så absolutt hatt mange fine øyeblikk også, altså. Men, jeg skal ikke pynte på det bare for at dette er en blogg og fordi at sett i retrospektiv har alt et gyllent skjær. Det har det ikke.

Husmoras mest minnerike øyeblikk

Ikke sånn å forstå at alt bare har vært æsj og bæsj heller, for det har det virkelig ikke vært. Men krevende? Absolutt. Jeg har mer enn én gang i løpet av året prist meg lykkelig for den egenskapen jeg er gitt ikke å henge med hodet når en står i møkk til halsen.

Men, hva er så husmoras mest minnerike øyeblikk fra året som har gått? Året 2022? Ja, for jeg tror dette året må oppsummeres slik, i minnerike øyeblikk. Skulle jeg kun ta høydepunktene, så ville jeg spart på sannheten om året som nå er i ferd med å renne ut av tiden. Bildet hadde ikke fått riktig farge liksom, selv om det har vært mamge høydepunkt også.

Så, her kommer de; husmoras mest minnerike øyeblikk fra året 2022:

1. Murphys lov på prøve

Så å si alt som skjedde før mandag 14.mars er som blåst fra minnet mitt. Den dagen brukte jeg et par timer på å planlegge veslebrors begravelse. Jeg skulle ønske jeg overdrev, men det var med en sterk mistanke om akutt leukemi vi i all hast ble sendt fra fastlegekontoret til sykehuset.

Begravelsen ble heldigvis avlyst. Veslebrors absurd lave blodprosent skyldtes en tilstand der de røde blodlegemene hadde tatt en pause, såkalt TEC, og ikke kreft. Men, det ble innleggelse og blodtransfusjon og utallige kontroller i ukene som fulgte.

Oooog rotavirus til hele familien og en ny runde med sykehusinnleggelse for veslebror. Legg til corona og et hull som krevde fire agraffer i bakhodet. Deretter en nyoppdaget tilstand på toppen av det hele etterpå der. Og så en hårsbredd fra nok en innleggelse med nok et magevirus … Murphys lov er ikke bare et påfunn. Den er sann.

Dette har utvilsomt preget store deler av året vårt. Det krever mye kapasitet å stadig bekymre seg, og det også over noe vi ikke visste hva var. Heldigvis ble veslebror i midten av november erklært frisk som en fisk, og den påfølgende natta der var den beste i hele år. En natt uten bekymring for «tenk om».

2. Høna og fingeren

Og vi kommer vel ikke utenom augusts siste mandag, gjør vi vel? Sånn apropos sykehuset. Da jeg skulle slakte høner, høna vred seg og jeg satte øksa i fingeren. Sukk.

For et ståk det ble. Og anakelig et minnerikt øyeblikk for flere, i alle fall kirurgene som opererte fjør ut av en småbruker i full narkose.

Fingeren ble vanntett selvsamme dag som grisene ble slaktet i november. Likevel er den til dags dato både klumpete, stiv og tidvis vond. Det er mange ting den er fullstendig ubrukelig til, men jeg har både fingeren og en god historie, så det lever jeg helt fint med.

Har du gått glipp av historien om høna, øksa og fingeren?

Du finner den HER

Det har blitt en stående vits her på Fjellborg at om jeg skulle skrive en bok, så kunne jeg skrive en med tittelen «Slik skal du IKKE slakte høner». Hadde du kjøpt den?

3. Båtpuss gav minneverdige øyeblikk

Vi har en båt her på Fjellborg, naboer til Glomma som vi er. Bestefar var i sin tid båtbygger, og det er han som har bygget båten vi har til vår disposisjon; den aller siste Tunejolla.

I våres, og et stykke utover sommeren, fikk den en skikkelig overhaling – av meg! Og når jeg nå trekker fram båtpussen blant årets minneverdige øyeblikk, så er det av flere grunner.

Først og fremst så tok det enormt mye tid. Jeg har vel regnet meg framt til å ha brukt omtrent 70 timer på jolla. Men det var så gøy! Og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si da jeg først begynte! Noen trebåtentusiast blir jeg nok aldri, men etter hvert som båten ble finere og finere begynte jeg nesten å fable om å kunne bygge min egen båt.

Mest gøy var det nok for at jeg gjorde noe jeg ellers ikke gjør. Også fikk jeg ta vare på noe med høy affeksjonsverdi i tillegg til faktisk å få det til! Det vokste jeg mye på.

4. Poteter

Av alt vi har vært gjennom i år, så får også potetene våre komme på lista over minneverdige øyeblikk. Først og fremst, som et apropos til punktet over, så opplevde jeg å mestre jordfreseren i år. Det var gøy!

Men, så skar jo alt seg her i august. a vi kom til høstonna i september, så måtte vi rett og slett ha hjelp! Det er ofte enklere å råde andre til å ta i mot enn å be om selv.

Jeg har mye å takke den høna for, for jeg vet ikke om jeg hadde evnet å ta så aktivt tak i verken det sosiale livet vårt og lappehaugkaffen og alt sammen om ikke det var for den høna.

Lurer du på hva Lappehaugkaffe er?

Jeg forklarer HER

Det at vi fikk så god hjelp til å ta opp poteter i høst er et minneverdig øyeblikk som liksom har fått slå ringer i vannet på en sånn måte at det fikk farge mye av resten av høsten. For det er jeg veldig takknemlig, og jeg tar det med meg videre inn i 2023.

Vil du ha et tilbakeblikk på potetopptakingen?

Du finner det HER

5. Desember gav minneverdige øyeblikk

Nå blir det kanskje litt juks å kalle en hel måned for et minneverdig øyeblikk. Likevel har jeg lyst til å sette desember på lista.

Året 2022 har utvilsomt vært et humpete år for oss. Jeg syns imidkertid desember kom fint inn på slutten her og reddet året i havn, tross alt. Lave skuldre, ikke ett sykehusbesøk, og vi har til og med vært à jour med adventslyset vårt hver dag!

Kan hende var det da jeg satt på toget hjem fra Oslo, 30.november, med Chris Rea og Driving Home for Christmas som gjorde det. Ikke vet jeg. Men, det at jeg da bestemte meg for å ha julestemning gjorde desember til en veldig fin måned for min egen del, og jeg håper og tror at det også har smittet over på de andre fire her hjemme. Desember ble bra!

Minneverdige øyeblikk

Og når enden er god er allting godt, sies det jo. Året 2022 har inneholdt så ufattelig mye mer enn vi trodde da vi satt her for et år siden – på godt og vondt. Det er jo ikke uvanlig for de fleste av oss. Det har inneholdt langt mer enn jeg har listet opp som minneverdige øyeblikk også, men det er nok til syvende og sist disse som har fått farge året mest. I alle fall for meg.

Guttene her ville nok nevnt speiderlandsleir også, og det er tatt noen livsendrende valg her i høst som jeg ennå ikke har nevnt her på bloggen. Det var også i 2022 at jeg takket nei til å kore Secret Garden til fordel for å hogge juletre i skauen med familien (!).

Sånt burde kanskje fått mer spalteplass, men er i det store og det hele parenteser selv om også sånt er minneverdige øyeblikk. Å få reise rundt å synge med de store navnene er stas, det, men det er hverdagene som bygger livet. Det gjenspeiles også i topp-listen.

Så kan du kanskje synes at barna våre utleveres når sykdom trekkes fram. Vit at det er veloverveid, og til stor grad skyldes at vi selv fant lite til ingen informasjon da vi satt der i mars med et blodfattig barn med en ukjent sykdom. Jeg vet at det jeg skriver vil komme opp i søkefeltet til en annen forelder som lurer på hva i alle dager TEC er når deres barn er rammet. Og enda viktigere: Også sånt er en del av livet. Ingen av oss går gjennom det uten å støte på utfordringer. Som foreldre, som barn, som mennesker. I år var det vårt liv.

Takk for følget

Alt i alt så var du god, 2022. Litt rusk tok du med, men det aller meste av det bragte oss videre på en måte som gjorde oss godt. Kanskje mer godt enn vi selv vet?

Uansett er det takknemlighet jeg sitter igjen med. For alt vi fikk oppleve og de minneverdige øyeblikkene. For alt jeg fikk lære og mestre og utfordres på. Jeg er takknemlig for menneskene jeg møtte og godheten jeg fikk. Jeg er heldig og får leve trygt og godt med mine, men det er med sorg og uro i hjertet jeg ser en verden i endring og et Europa i krig. Vi skal ikke sove, og i 2023 må vi nok være enda mer på alerten for selv å bidra til det samfunnet vi vil være en del av.

Men, det er tanker til et helt innlegg for seg og heldigvis går det an å ha flere i hodet samtidig. Å være takknemlig for det som er godt i ens eget liv betyr ikke at man ikke ser utfordringene andre står i. Kanskje tvert i mot. Og, mine minneverdige øyeblikk fra året som har gått, tar jeg med meg som lærdom i takknemlighet og bruker den som best jeg kan på veien videre.

Og så lurer jeg på: Hva var dine mest minneverdige øyeblikk i 2022? Fortell meg gjerne!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg