Et øyeblikk med kaffekoppen
Desember er full av gjøremål. Det er likevel viktig å ta seg tid til å være – i et øyeblikk med kaffekoppen, for eksempel.
Inn i varmen
Jeg tramper snøen av meg på trappa og lukker døra bak meg. Etter en tur i skauen er det godt å komme inn i varmen igjen.
Kurven jeg hadde med meg i skauen setter jeg fra meg foran ovnen. Mosen jeg fant på turen min er full av snø og is og trenger å tine litt før jeg bruker den til det jeg har tenkt.
Ovnen, som har stått uten tilsyn mens jeg har vært på tur, trenger en kubbe til, og jeg huker meg ned for å legge i. Å, så godt det varmer der foran ovnsdøra.
Jeg drar anorakken over hodet og legger lua på hylla. Halsen glemmer jeg i farta, men det gjør jeg alltid. Alt jeg har i tankene nå er at jeg vil ha et øyeblikk med kaffekoppen.
Å finne små øyer av fred har visst ligget i mennesket natur i mange år.
Les mer HER
Et øyeblikk med kaffekoppen
Jeg finner kaffekoppen min – i dag er det den med Stinky på – og setter den innunder kaffemaskinen. «Kaffe, OK», og den brygger i vei.
Kaffen er ferdig på få strakser, og på raggsokkelesten går jeg de få skrittene bort til kjøkkenbordet og setter meg ned.
Jeg trekker pusten dypt og sukker tungt. Å, så godt! En stille stund her, i et stille kjøkken; et øyeblikk med kaffekoppen.
Jeg ser hvordan ilden tar seg opp igjen i ovnen, og en svak eim av kongerøkelse brer seg i rommet. Nå smakte det godt med noen minutter på baken og en kaffitår.
Små minutter
Det er desember. Dager fylt av små og store gjøremål for at jul skal bli jul.
Noen ting må man rett og slett, om så bare for sin egen del.
Les MER
Like viktig som gjøremålene er de små minuttene. De som utgjør et øyeblikk med kaffekoppen; en stille pust i bakken hvor tankene får være i fri flyt.
Pulsen senker seg i sånne stunder. Ikke at den er så høy ellers heller, men det er noe med å sitte ned mens kaffekoppen tømmes. Som oftest er bare Stinky, Lille My eller Snusmumriken med meg rundt i huset, men nå står Stinky på bordet og stirrer ut i lufta akkurat som meg.
Akk ja, sann. Jeg tømmer siste skvett i bunnen av koppen, reiser meg og fortsetter med mitt. Med litt lavere skuldre. Litt mer tilfreds.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
