Hverdagen – hva er det?

Selv om hverdagen på Fjellborg ikke har vært så godt dokumentert i ord på en stund, så har den likevel gått sin gang. Skjønt, hva som er hverdag har det nok vært grunn til å spørre seg om noen ganger. Akkurat i det du tror du har fått taket på noe som kan likne rytme og rutine, så oppstår det situasjoner som røsker deg ut av det.

Akutt leukemi?

Mest nærliggende i tid, når det nå først er så mye å ta igjen om alt skal fortelles, er et par måneder i våres da veslebror på tre var fryktelig syk. Ungen hadde gradvis blitt mer og mer nærhetssøkende. Vi hadde lenge tatt ham for å være en sutrekopp, men i løpet av et par uker tidlig i mars begynte det å demre for oss at det ikke bare var vanlig sutring. I tillegg liknet han en gråværsdag, og da selv gammel-faffa på noen og åtti mente på at gutten var blitt svært blek, så skjønte vi at her var det noe som ikke stemte.

Jeg husker ikke hvordan i alle dager vi kom oss fra det legekontoret, men det øyeblikket legen nevnte akutt leukemi som en svært sannsynlig forklaring på veslebrors hB-verdi på 4,3 sitter som is i ryggmargen ennå. Hverdagen, ja. Hvordan skulle det bli med den nå? Hvordan skulle den se ut?

Bratt læringskurve

Heldigvis var det ikke akutt leukemi. Det var «bare» TEC. Vanskelig nok, forsåvidt, for hvordan kan en barnekropp bare helt uten videre stanse produksjonen av røde blodlegemer? Det var vanskelig å ta innover seg. Vanskelig var det også å skulle legge alle spørsmål og bekymringer og frykt til side for å gjøre veslebondens åtteårsdag til en fest og hyggelig åtteårsdag. For nei, sykdom spør selvsagt ikke om det passer først! Om det er hverdag eller fest. Og hvilke krefter som enn var sterkest, så ville de ha det til at dette røsket og denne bursdagen skulle havne på samme dag. Det er utrolig hvor mange følelser og tanker man kan romme på én og samme gang.

Det ble innleggelse. Det ble blodtransfusjon. Og enda så absurd det er å se treåringen sin sitte der, med en kjeks i den ene hånda og en veneflon med blodtilførsel i den andre mens traktorene ruller over nettbrettskjermen, så er det rart hvor fort dét blir en slags hverdag også. Læringskurven er bratt når det gjelder ditt eget barns helse, men du verden så stødig. Det er som om man får klisterhjerne. Fokuset er fullt og helt på å forstå alt som er av betydning for tilfriskning, og det er så konsentrert at du knapt kan forestille deg hverdagen annerledes der og da. Retikulocytter, blodgass, leukocytter, Dexdor, Ellen, Marit, Lena … Medisinske uttrykk, nødvendige medisiner og sykepleiere. Om bare hva i alle dager det var du skulle ha i butikken på en vanlig onsdag kunne festet seg like godt.

En ulykke kommer sjelden alene

I en verden der du selv er konge, så 1) skjer ikke slike ting, men når de først skjer, så 2) blir du frisk og går tilbake til rytmen igjen. Men her i huset er ingen konglige. Veslebror var ikke før skrevet ut av barneavdelingen før det bar inn på ny med rota-virus og tolv bleieskift i timen. Da han etter noen dager kom hjem, var det to andre som var i gang, før veslekæll og jeg fulgte etter til sist. Hverdagen, ja. Vekkerklokka er slettes ikke så verst når det er rota-viruset som er alternativet, altså! Og så, da, så avløste vi omgangssyken med corona x 5. Så røk ikke bare hverdagen, men påskeferien også.

Vi frisknet til. Og da prøver man å stable hverdagen på bena. Igjen. Sånn innimellom sykehuskontroller og blodprøver. Og legevaktbesøk og akuttmottak. Du kjenner vel til Murphys lov? Veslebror tester reliabiliteten i den. Et fem cm stort hull i hodet? Kjør på! Fire agraffer og femten sykehuspremier senere, så prøver vi nok en gang: Hverdagen.

Akkurat nå tviholder vi på den. Vekkerklokke, matpakker, fôringstider, vanning, gjødsling, klesvask, måking, lekser … Det er vår. Det er hektisk. Men takke meg til! Vi vet at hverdagen bare er her på prøvetid. For det er flere prøvelser i vente, det er allerede bekreftet. Vi har overskriftene klare, men undettitlene er ennå usikre. Måtte bare fortellingene bli korte.

Hva er hverdagen?

Så, hva er det som er hverdagen, da? Jeg tror det handler om rytme og rutine, men det oppleves like mye som en slags arytmi. Hverdagsrytmen er rett og slett ikke jevn. Joda, så har vi en del grunnleggende elementer i hverdagen, slik som vekkerklokka. Middagen klokka fire. Eggplukking. Barne-TV. Leggetid. Og det er veldig ofte disse elementene vi savner sterkest når de andre elementene rokkes ved. Det er stort å sitte fem mennesker rundt samme middagsbord til samme tid når det ikke har vært et alternativ på tre uker. Men hva da med alt det andre? Som ikke er hverdagen, slik vi ser for oss at den er, og i hvertfall ikke fest. Hverdag og fest. I hvilken kategori puttes alt det andre? Prolaps. Dødsfall. Permittering. Sykehus. Alt det som liksom forårsaker arytmien. Det som får deg til å savne spagetti og havregrøt.

Hverdagen.

Jeg putter det i hverdagen. For det er til syvende og sist hverdagen det er en del av, enten vi vil eller ei. Livet er ikke forutsigbart, selv om vi gjør alt vi kan – i alle fall her på Fjellborg – for å få det til å være nettopp det. Vi blir røsket litt i av og til, noen ganger så rota følger etter. Og, jeg har bitt meg merke i det så å si hver gang: Det er merkelig så fort dét også blir en hverdag! Vi er overraskende tilpasningsdyktige. At vi savner lekselesing, grisemøkk og å gå med søpla, når livet røsker, tyder vel bare på at vi ikke har det så aller verst? Sånn til vanlig, mener jeg.

Hverdagen nå

Hverdagen på Fjellborg. Hverdagsbetraktninger, hønsemøkk og hjemmelaget saft. Det ligger mye i det der. Nå om dagen går det for det meste i en pågående våronn; planter og vekster sås og flyttes fortløpende ut etter som temperaturene tillater det. I tillegg har husbonden fullt opp med å kle om siste del av huset. Hovedhuset på Fjellborg er gjennom en stor rennovering for tiden. Det er Tunejolla vår også. Jeg jobber iherdig for å få den fin og flott tidnok til å få den på elva før den skal opp. Samtidig skal siste innspurt av lekser i 2. og 5./6. gjøres før sommerferien settes inn. Alt sammen mens veslebror gjør tilsynelatende alt han kan for å bevise Murphy rett. Ja, for det skal være sagt: Jeg har aldri sett noen lukeparkere (!) som ham annet enn på film! Han har en liten elektrisk traktor her som går flere mil i uka en Volvo’n til mor, og jeg spår at hans manglende evne for frykt når det kommer til fart kan gi ham neste billett inn på akutten.

Og apropos fart, så er det visst det hverdagen har også. Uansett innhold. Så får det bare være opp til oss å gjøre dagene minnerike – og lærerike – hver på sitt vis. Det blir ikke flere av dem uansett hvordan de ser ut. Ja, også får vi se hvor mange dager som raser forbi før noen flere ord får beskrive dem. Å finne ordene igjen etter lang tids skrivetørke er ikke bare, bare. Likevel har jeg kjent ordene liksom kreve sin plass igjen, så jeg gir det et forsøk. Kanskje blir det med dette ene forsøket? Kanskje finner jeg rytmen igjen.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!