Et halvt år i hengekøya

Jeg har sovet et halvt år i hengekøya. Hvordan er det egentlig å sove ute så lenge? I all slags vær og vind. Jo, nå skal du høre!

En milepæl

Natten til i går har jeg talt ned til en god stund. Det var nemlig en aldri så liten milepæl. Da jeg våknet i går morges hadde jeg nemlig sovet et halvt år i hengekøya! Så langt i år har jeg tilbragt 183 netter der ute i det som jeg synes er verdens fineste soverom.

Det er i grunnen ganske mye. For noen år tilbake noterte jeg meg over hundre netter på et år. Den rekorden slo jeg allerede i august, og da var neste naturlige milepæl et halvt år i hengekøya.

Ikke for at det er en konkurranse, men jeg syns det er litt moro å telle netter. I alle fall i år, som det faktisk lå i planene her å sove mye ute. At jeg har campert i hengekøya har nemlig vært den enkleste løsningen på mangel av soveplasser nå i renoveringsprosessen.

Et halvt år i hengekøya?

Apropos renoveringen, så har vi jo en del håndverkere på plass for tiden. Alle er innforstått med at det, blant annet, er soverommet vårt de arbeider på og alle spør om det samme: Hvor sover dere da? Jeg forklarer opplegget i tur og orden og får nikk til svar – helt til jeg forteller hvor jeg selv sover. Da titter de ut av vinduet, rett på det som liksom er soverommet mitt, og så tilbake på meg med kulerunde øyne. Hæ?

«Har du sovet et halvt år i hengekøya? Jammen, hva med …?» Og så kommer en rekke spørsmål. Jeg har aldri blitt riktig klok på om de blir bitte litt imponert eller om de tror jeg er spik, spenna gæren. Aller helst det siste, antakelig.

Men, sannheten er at det er null stress! Jeg elsker å sove ute, og har jo gjort det jevnlig i mange år allerede. Faktisk har ikke hengekøya mi vært hektet ned siden den først kom opp da veslebror var baby! Det høres ut som et stort offer å sove ute fordi vi bygger nytt soverom, men er det i virkeligheten ikke.

Valgmuligheter

I sannhetens navn har det vært kvelder jeg har savnet en valgmulighet, altså. I løpet av et halvt år i hengekøya har det jo ikke vært bare godværsdager. Jeg kan forsikre deg om at regn om natta i juli og regn om natta i november gir to vidt forskjellige opplevelser!

Men, det spiller egentlig ingen rolle når alt kommer til alt. Det handler nokså mye om innstilling også. Jeg har integrert tak på hengekøya, så jeg ligger tørt og godt. En paraply henger i den ene enden, alltid parat for et nattlig ærend og tøflene parkerer jeg trygt under køya. I den andre enden henger Peltor’n, så får jeg sove selv når det er lyder som ikke hører hjemme i naturen. Alltid beredt!

Tidligere i høst kjøpte jeg meg dessuten det som må være verdens beste sovepose. En vinterpose fra Isbjørn som har en comforttemperatur på -22, og oppi den har jeg det så varmt og godt at selv nå som gradestokken har krøpet ned mot -5 nattestid, har jeg ikke vært i nærheten av å fryse. Godt og riktig utstyr er nemlig avgjørende for å kunne sove et halvt år i hengekøya og utendørs.

Kun to netter har været sendt meg inn i år, og da tordnet det. Da synes jeg ikke så mye om å ligge ute, mellom to av de aller høyeste trærne i nærheten. Det er kanskje litt pinglete, men for tordenvær har jeg stor respekt etter at det slo ned i transformatoren vi har stående på tomta her for noen år tilbake.

Liten storm

Til gjengjeld har det vært mange netter med mye vind i løpet av et halvt år i hengekøya. For et par, tre uker siden nådde det liten storm i kastene. Slike netter husker man en stund.

Ikke et øyeblikk var jeg redd, men det bråkte så forferdelig! Jeg kunne jo ha tatt Peltor’n på, men når man ligger der i stummende mørket mens stormen raser, er også hørselen den eneste sansen man har for beskyttelse. Skulle det begynne å knake faretruende i trærne rundt, ville det jo være fint å høre det. Men, det ene treet som ikke var tipp topp knakk tidligere i år, så det var ikke så veldig farlig egentlig.

Et par ganger vurderte jeg å trekke inn på sofaen, bare for å få fred for lyd og vugging. Men, så blir man litt sta også, skjønner du. I alle fall blir jeg det, også tar man seg rotta på å gjennomføre! Når man er så nært et halvt år i hengekøya, tross alt, så gir man ikke opp for litt vind. Det var faktisk litt verdt det, å være trøtt dagen etter, for jeg hadde bevist for meg selv at jeg kunne.

Hengekøyelivet gir innsyn i naturen på en helt ny måte!
Les mer HER

Tøffere av et halvt år i hengekøya?

Akkurat det har etter hvert blitt et lite poeng for meg også, etter hvert som jeg nærmet meg et halvt år i hengekøya og nå også har passert. Ja, for selv om jeg er temmelig garvet uteligger blitt, så har det likevel krevd litt viljestyrke underveis.

En natt i liten storm er et slikt eksempel. 14 mm med nedbør gjennom en kald oktobernatt det samme. Og – da er egentlig ikke utfordringen å ligge ute i seg selv, men det å stå opp. Du må jobbe litt mer med deg selv for å ta det nattlige ærendet i en slik situasjon, enn når du bare kan sette bena på et varmt soveromsgolv og tusle ut på badet. (Særlig hvis du har glemt å sette tøflene under hengekøya!)

Men, så har jeg også erfart at jeg har blitt hardhudet av det. Øs-pøs? Og så? Det bryr meg faktisk ikke lenger. Ikke mer enn det gjør det på dagtid. Klær og vær også videre. Selv om det har vært kvelder jeg har savnet valgmuligheter, så er jeg ikke så sikker på om jeg hadde valgt innendørs likevel, faktisk. Selv ikke da jeg hadde bronkitt i september og feber i førti, var jeg videre plaget av å sove ute.

Det syns jeg, i all beskjedenhet, har vært litt kult å oppdage! Og selv om jeg ikke akkurat har fått så mye bruk for det på andre områder (så langt jeg har oppdaget i alle fall), så har jeg nok absolutt blitt litt tøffere av et halvt år i hengekøya.

Noen øyeblikk setter seg mer i sjelen enn andre
Les om et slikt øyeblikk HER

Selskap og vinn-vinn

Også har jeg jo selskap, da. Hver eneste natt. Både Rasmus og Sokrates er garvede hengekøyepuser blitt. Sokrates’ favorittplass er på brystet mitt, oppi soveposen. Der kan han ligge hele natta og sove som en sten.

Rasmus syns at oppi soveposen kan bli i varmeste laget, så han legger seg gjerne oppå i stedet. Jeg har en åpning i den integrerte myggnettingen slik at de kommer seg ut og inn selv.

Veien til Crazy Cat Lady er ikke mange nettene unna!

Også ungene hender det at holder meg med selskap. De har hengekøyene sine hengende, de også, og har noen titalls netter utendørs i år. Veslebonden har insistert på å sove ute sammen med meg natt nummer 200. Det kommer vel an på temperaturen for hans del, med tanke på soveposen, men jeg er ikke i tvil: Det holder ikke med et halvt år i hengekøya. Jeg skal passere 200 netter der ute!

Soverommet vårt blir innflyttingsklart i løpet av uka. Ja, faktisk kommer det tapet på veggene antakelig allerede i morgen. Men når jeg er så nærme 200 netter på et år som nå, så kan jeg ikke ikke nå den milepælen! Det ville være som å gi seg rett før målstreken, og sånt driver jeg ikke med. Det skjønner til og med husbonden, som heldigvis har stor forståelse for konas uteliv. Innerst inne er han nok bare glad til, for når jeg sover ute, kan han snorke så mye han vil inne. Uten å få en arm i siden og en fot i knehasen.

Hvordan går det egentlig med renoveringsprosjektet vårt?
Få siste oppdatering HER

Og – nå er det snart kveld igjen. Da er det på med buff og lue og ull og tøfler og rusle ut igjen, for natt 185 i verdens fineste soverom. Sov så godt!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg