Én på hvert sted

I dag var det skolestart etter en lang og fin ferie. Vi går et spesielt år i møte, med én på hvert sted. Det betyr også at vi har fått husets første ungdomsskoleelev i dag!

Da klokka klang

Det tok et par sekunder etter at vekkerklokka ringte i morges til det gikk opp for meg hvilken dag det var i dag. Første skoledag! Da var det ikke dagen til å ligge i hengekøya og titte opp på tretoppene og fundere litt over dagen før jeg satte bena i bakken. Hei, hverdag!

Jeg skal ikke påstå at vi ikke var trøtte i morges, men jeg tror alle var glade for at vi hadde tjuvstartet dette med å stå opp om morra’n allerede forrige uke.

Klær og ransler hadde vi gjort klart allerede i går. Stress på skoleårets første dag trenger man ikke, så alt som kunne gjøres klart i går ble gjort klart. Nå er det i sin alminnelighet lite stress her på morra’n, for vi er skjønt enig i, alle sammen, at det er en god ting å stå opp tidlig nok til å ha tid, men det er rart med det likevel. Ikke minst når det er første dag at vi skal ha én på hvert sted! Vi må rett og slett finne en ny rytme for ikke å dobbeltbooke badet og kræsje i døra.

Én på hvert sted

Veslebror begynte jo sin hverdag allerede forrige uke. Det er det siste året i barnehagen for ham med alt det innebærer.

Det siste året i barnehagen innebærer, ikke minst, mange mammatanker
Jeg deler dem HER

Veslebonden hadde sin første dag i femte klasse i dag, og dermed også på mellomtrinnet. Ikke at overgangen oppleves så stor, egentlig, all den tid hans klasse i fjor gikk sammen med det som da var femte klasse. Den mest merkbare forskjellen er at det er én dag ekstra i uka med én time ekstra. Ja, og at han ikke har noen søsken på skolen lenger.

Veslekæll hadde nemlig første dag i åttende klasse i dag. På ungdomsskolen. Selv var han nok langt mer klar enn mamma’n og pappa’n var det, for vi lever jo i full fornektelse over å ha fått så store barn. Det hører liksom ingen steds hjemme å være de som tropper opp på foreldremøter på et sånt sted, for der skal jo fortsatt foreldrene våre være!

Spøk og skrekk til side, så har vi ikke bekymret oss, altså. Vi har vært heldige, og har gjennom hele sommeren hatt en gutt som har gledet seg til den nye hverdagen på ungdomsskolen. Det letter enormt, og etter å ha hørt ham fortelle fra den første skoledagen i dag, så tror jeg absolutt at det stod til forventningene også.

Hei, hverdag!

Vekkerklokker, matpakker, skolebuss hit og skolebuss dit. Med én på hvert sted, blir det plutselig dobbelt opp av klokkesletter å holde styr på om morgningene, men heldigvis er ungene oppegående og flinke til å passe tiden selv også. Det er bare nå de første dagene at det trengs litt ekstra med påminnelser. Fram til de finner tilbake til rytmen igjen, liksom. Veslekæll særlig, som må finne en helt ny rytme når bussen går tre kvarter tidligere enn han er vant til.

Siden kommer ettermiddagene, med lekser, middagslaging, etter hvert oppstart av speideren og korøvelser igjen. Og – de første par ukene – ganske sikkert også slitne barn (og voksne). Det er ikke bare, bare etter åtte uker fri å skulle tilpasse seg samfunnet igjen. Heldigvis er i alle fall denne uka ganske tom i kalenderen. Neste uke er det brått verre, men det er bare å komme seg opp på hesten igjen.

Ikke for det, vi får absolutt kjenne på det denne uka også, altså. Husbonden er ikke mye hjemme, og vi har gått ganske kreativt til verks for å få kabalen til å gå opp. Det ville være løgn å si at det ikke merkes når vi har én på hvert sted og en fjerde på Espa. Jeg tok imidlertid litt lærdom av fjorårets høst, som var i overkant travel, så denne blir roligere selv om vi får noen klæddær med kaos innimellom. Men, hadde vi egentlig vært en familie på fem hvis det ikke var tilløp til kaos nå og da?

Et viktig tiltak jeg har satt inn i år også, er å legge inn noen friuker i hverdagen.
Les mer HER

Nå er vi i alle fall i gang. Sommerferien kan vi alltids savne, men sannheten er heller den at vi lever godt på minnene. Når alt kommer til alt er vi glade for at hverdagen er i gang igjen. Vi er klare! Er du?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg