Én fot foran den andre

Denne uka handler det om å sette én fot foran den andre. Ta én time om gangen, puste med magen, smile med munnen og komme i mål.

På’n igjen

Ja, så var vi i gang igjen. Vinterferien er blott et minne, og foran oss har vi nitten hverdager før neste ferie om vi trekker fra den som allerede snart er brukt opp.

Jeg er veldig glad i hverdager. Likevel syns jeg det blir verre og verre å takke farvel til de korte feriene vi har gjennom året. Heldigvis er det liksom i oppbruddets time det er verst; de siste timene før leggetid, den siste dagen i ferien. Da klokka ringte i dag tidlig, spratt jeg opp som ingenting, og rytmen var gjenvunnet nesten før sistemann hadde fullført frokosten.

Heldigvis, ja. For denne uka er målet først og fremst å sette den ene foten foran den andre. Forsøke å unngå å la seg stresse av alt kalenderen legger for dagen for hver enkelt av oss i familien den nærmeste tiden. Det blir fryktelig mye enklere når jeg kan lene meg på en rytme som ligger på plass i bunnen.

Én fot foran den andre

Perioden fra jul til vinterferien har vært temmelig hektisk for oss alle her på Fjellborg. Enda så godt jeg gjør for å fri plass i kalenderen, er det ikke bestandig mulig. De fleste kan sikkert kjenne seg igjen i det; det er faktisk ikke alt vi kan bestemme over, selv om det gjelder ens egen tid.

Nå nærmer det seg snart seks år siden den berømte dagen i mars. Jeg må innrømme at jeg savner coronahverdagen innimellom.
Les hvorfor HER

Jeg kan si mye om akkurat dét, men da jeg gikk og la meg i går, tok jeg en bestemmelse om at denne uka skal jeg legge litt ekstra fokus på ikke å se for langt fram. Virkelig nøye meg med å sette den ene foten foran den andre, ta time for time. Morgendagen får ha nok med seg selv.

Om jeg klarer det, er en annen sak, men jeg håper i alle fall at det vil føre til litt færre energilekkasjer enn det jeg har hatt de siste ukene. Lekker det nok, og det gjør det fort, så går jo hele systemet i stå! Og – en mamma er jo selve systemet, veldig ofte.

Prioriteringer

Jeg tok en runde med meg selv allerede i morges. Skulle jeg virkelig prioritere det birøktermøtet i kveld? Jeg konkluderte raskt med at det skulle jeg. Ikke bare for at tematikken – allergi ved bistikk – angår meg (jeg er nemlig allergisk), men også for at jeg trenger påfyllet. Faglig så vel som sosialt. Jeg er altfor flink til å prioritere vekk påfyll når jeg blir sliten.

Jeg skal også prioritere trening. Det er faktisk prioritet nummer én. Rakner det der, spiller det i grunn ingen rolle hvor jeg setter verken den ene eller den andre foten. Der har jeg blitt benhard. Først og fremst mot meg selv. Én droppet treningstime er ikke én innspart time som jeg kan bruke til andre, liksom viktigere, ting. Én droppet treningstime er noe nærmere to tapte timer, uansett hvordan jeg vrir og vender på det. Det har jeg erfart så mange ganger, at det er bare tåpelig å forsøke å innbille meg selv noe annet. Jeg er ferdig med å være tåpelig, har jeg bestemt meg for.

Ja, og med prioriteringene avklart og på plass, så skulle man jo tro det var duket for en temmelig ålreit uke, tross alt?

Én fot foran den andre helt til mål

Jeg tror egentlig det skal gå bra. Nå er jo én av fem hverdager snart unnagjort allerede. I morra skal jeg dessuten først besøke Vesla, barnebarnet til Henriette Schønberg Erken, og så skal jeg på hjemveien plukke med meg en ganske sikkert utslitt speider på Gardermoen. Det skal bli godt å få samlet flokken under samme tak igjen.

Siden går det slag-i-slag fram til lunsj på fredag. Den har jeg et håp om at skal bli ekstra koselig; da har jeg nemlig bursdag! At jeg med det bare har ett år igjen i tredveårene, forsøker jeg å tenke minst mulig på, men det skal bli koselig med bursdag.

På lørdag skal vi i gang med det aller siste rommet som gjenstår i renoveringen her også. På mandag kommer nemlig en av de etter hvert så kjære snekkerne våre og går i gang med det kommende vaskerommet vårt! Jeg er så spent, for jeg har aldri hatt mitt eget vaskerom! Tre barn, en liksom-gårdsdrift og en mann i håndverkerbransjen til tross.

Men, lørdag? Det er lenge til. Så langt skal jeg ikke tenke nå. Det var én fot foran den andre, var det ikke? Én time om gangen. Skjønt, jeg tenker litt på leggetid allerede, da. Det må være lov?