Den første vårdagen
Dagen i dag har jeg drømt om lenge, må dere tro!
Når jeg har trædd på meg fire lag med klær, bare for å hente ved.
Når jeg har sprunget i skytteltrafikk mellom fire vedovner.
Når brilleglassene har dugget i det jeg har tatt på brillene om morra’n.
På alle de dagene har jeg drømt om dagen i dag, og endelig var den her!
Da veslebonden kunne få på seg sko (som plutselig hadde krympet med et par nummer siden sist de var i bruk),
og lua kunne bli igjen inne. Ja, etter hvert måtte til og med strikkegenseren av!
Vi kunne glede oss over snøklokkene som dukker opp, flere for hver dag, utenfor kjøkkenvinduet,
og krokusen ved kjellerveggen. «Se der, mamma! Nå våkner de!»
Hønene trippet fornøyd rundt i garden sin, mens veslebonden stod utenfor
og pekte begeistret på «ko-ko» (ikke spør; jeg har ikke svaret).
I mellomtiden sprang veslekællen rundt og gjorde kål på siste rest av
issvuller på nordsiden av huset. Bort med vinteren!
Jeg har alltid vært glad i vinteren, men denne som snart ligger bak oss, har vært uutholdelig lang. Derfor har det også vært så godt å hilse på våren i dag, og få bekreftet at det faktisk ikke er så lenge til som det innimellom kan føles som, at vi kan starte klargjøringen av drivhuset, beskjære frukttrærne, binde opp bringebærbuskene… Ja, kort og godt gjøre oss ferdige med vinteren, og komme i gang med det som er det aller morsomste – å se det spire og gro, og bli til mat.
Det gledes!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
