Strykejernet og jeg

Altså… denne måneden, og kanskje særlig den siste uken, føler jeg at jeg nærmest har vært ett med strykejernet mitt. Glem husbonden og den hellige ektestand. Her er’e strykejernet som kommer i første rekke!

Skjorter, kjoler, skjørt, enda flere skjorter, reserveskjorter (#småbarnsmamma), duker, enda en kjole, nok et selskap og nok en duk… Det hele har bygget seg opp til det ulitmate klimaks: Bunadsskjortene! I dag har de havnet på strykebrettet i tur og orden. Alle fire. Pluss tre reserveskjorter og en reservebluse.

Det var ikke det at det ikke lå i planene før dagen i dag, neida! De skulle egentlig vært strøket fredag. I hvertfall lørdag, og senest søndag! Utsett ikke til i morgen det du kan utsette til i overmorgen!

Jeg er i utgangspunktet ikke en utsetter, men disse bunadsskjortene gjør et eller annet med meg. Det dummeste med det, er jo at det er faktisk ikke selve strykingen jeg syns at er kjedelig med disse skjortene. Neida! Det er dynkingen! Den evinnelige dynkingen av linskjortene. Og ventingen! Fri og bevare meg fra ventingen! Det er jo ikke bare å sprute på litt vann og stryke i vei når alt skal gjøres etter alle kunstens regler. For all del! Nei, da skal de ligge å godgjøre seg i opptil flere timer, og gjerne kaldt, og så – når du nesten har glemt hele strykejobben, da! Da er de klare for å strykes, og da er det jo egentlig ganske fort gjort. (I hvertfall om man syns at en to, tre timer (inkludert reservene) med strykejernet går på et blunk!)

Men, nå henger de klare, de fire bunadsskjortene, og venter på sine respektive eiere. Veslebonden, veslekæll, husbonden og meg. Forresten er det fem bunadsskjorter også, for veslebonden har én i reserve. Vi har bunader alle sammen, og de er også klargjort. Diverse størrelser og deler er satt sammen så de passer ungene (vi har fem like bunader fra størrelse 62 til 128, men vær du sikker på at ungene alltid befinner seg midt mellom to størrelser hver eneste gang de skal ha på seg bunad!), min har fått en nødjustering i beltet så det holder seg på midjen (bunadspolitiet er neppe særlig fan av hoftebelter til bunad), og husbonden sin… Vel, det får vi se på i morgen, for «den trenger jeg ikke å prøve!»

Ungene er gira, småmynt opptalt, bunadsskoa pusset, bilen er ren (for det er jo veldig viktig på slik en dag), og glasset er fylt med Coca Cola Zero for en real skål når vi nå endelig synker ned i hver vår stol for kvelden. Ja, og for ikke å glemme – flaggene er selvsagt også strøket.

Takk for en fantastisk innsats i mai, kjære strykejernet mitt! I morgen skal du få hvile, også sees vi nok på onsdag. Om ikke annet, så er det alltids et glasshåndklede eller fire som skulle hatt seg en runde, sånn for vanens skyld. Og alle dere andre? Ha en riktig så fin feiring av selveste 17.mai i morgen! Kos dere forderva og unn dere to is – minst!

 Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?