Dronningfødsel og nerver

Jeg har alltid vært glad i blomster, men spesielt grønne fingre har jeg aldri hatt. De har liksom alltid vært litt gule og brune på tuppene. Selv en kaktus kan sees stedt til hvile her på Fjellborg om husmora har hovedansvaret. Julestjerner har jeg, av en eller annen grunn, ganske godt anlegg for, men utover det er det drop dead for det meste med jord og røtter som kommer i hus her.

Derfor har jeg også alltid tenkte at pelargonier ligger langt over mitt nivå, og mine evner. Med lengsel i blikket, har jeg sett etter dem i hyggelige kjøkkenvinduer og på hagesenteret, men jeg har liksom tenkt at avstandsforelskelsen var mitt lodd, og til det beste for både blomsten og meg.

Om denne håpløse romansen og avstandsforelskelsen visste heldigvis @camillaheddeland ingen verdens ting, da hun og familien var på besøk her på Fjellborg i sommer. Derfor hadde hun tatt med seg en vakker Dronning Ingrid som hun selv hadde avlet frem, i gave til meg, og jeg var ikke rent lite stolt da min aller første pelargonia ble høytidelig plassert i kjøkkenvinduet samme kveld. For en fantastisk gave! Jeg elsker det når jeg får noe så oppriktig og levende!

Jeg bestemte meg for å ta godt vare på gaven min, og la meg litt ekstra i selen. Tenk så flaut om jeg måtte fortelle at gaven hadde dødd, da! Og det er jo ikke sånn at om Daniel Craig hadde stått på trappa her, så hadde han ikke engang fått en kaffekopp, bare fordi jeg var gift, liksom. Nei, Dronning Ingrid måtte få pent stell, det bestemte jeg meg for, nå som jeg først hadde fått sjansen.

Sommeren har gått, og dronninga har holdt meg med selskap fra plassen sin i kjøkkenvinduet hver eneste dag. Hver eneste morgen er det som om hun møter meg med et smil der fra posten sin, og hun får meg alltid i godt humør med sine vakre blomster og ranke holdning. Ja, det er nesten som om hun har sin helt egne personlighet, og jeg syns nesten at vi har blitt venner, liksom. God påvirkning på meg har hun også, for hun har faktisk fått meg til å finne frem gjødsel til både seg selv og naboene sine i de andre vinduskarmene her i huset. Det er første gang på femten år og siden jeg fikk min første julestjerne på rommet da jeg var 14.

Men så da… Jeg har jo lest meg opp litt. Forhørt meg. Og jeg har skjønt at slike dronninger har det med å få slike små prinser og prinsesser, og aller helst på høsten. Hele sensommeren har jeg gått og psyket meg opp til å sette kniven i den vakre, vakre dronningblomsten min. Jeg har lest og studert både blomsten og halve Internettet, og i dag var jeg endelig så klar som jeg kunne bli. Jeg ryddet plass til en barselavdeling ved siden av Dronning Ingrids faste plass i kjøkkenvinduet, og gjorde klar så mange potter som jeg mente at jeg trengte, og en ekstra en til mamma’n selv. Innimellom kan en mamma godt trenge litt ekstra med plass, og det syns jeg at hun trengte.

Sand og jord ble blandet etter alle kunstens regler for god drenering, røtter ristet og stiklinger snittet. Pent på plass langs kanten i barnesengene, og med jorddyna godt pakket rundt rumpa, ble de tildelt hver sin skål og båret inn i karmen. Mammas blomster og overskuddsblader står som en fin liten velkommen til verden-bukett i mellom dem, og nå er det bare å vente. Vente og se hvordan dette går. Har jeg gjort en god nok jobb som jordmor? Ble snittene tatt riktig? Får mammaen selv godt og riktig stell på barsel? Vil jeg klare å holde jorden akkurat passe fuktig for de små? Blir det røtter eller blir det begravelse i komposthaugen før jul? Jeg later som at jeg har det under kontroll, men sannheten er at jeg er superstressa! Hva om jeg har klart å ta kverken på både dronningvennen min og alle de tre barna hennes?

Tiden vil vise, og en fortsettelse vil følge. Fest eller fiasko?
Den som lever får se. Det har i hvertfall ikke stått på innsatsen!