Arbeidsro

Hverdagen er tilbake, og med alle på jobb, skole og i barnehage får jeg igjen kjenne på arbeidsro til å gjøre det jeg skal uten følelsen av at jeg skulle gjort hundre andre ting samtidig.

Fin ferie

Bak oss ligger en fin sommerferie. Åtte uker med massevis av tid til å skape gode ferieminner, tilbringe mer tid med barna som blir stadig større og å finne på hyggelige aktiviteter som familie. Åtte uker som har gitt oss akkurat det vi trenger for å stå i hverdagen som nå er tilbake.

Jeg ville ikke vært sommerferien vår foruten. Likevel er det en del av meg som er glad for at hverdagen er tilbake. Jeg tror jeg nevner det etter nesten hver eneste ferie, at vår familie er en hverdagsfamilie. Litt sånn «ferie bra, men hverdag best». For egen del er kanskje den største gleden ved at hverdagen er tilbake det faktum at jeg får litt arbeidsro igjen.

Ferien vår var virkelig alle tiders! Fikk du med deg oppsummeringen av sommerferiens best ti opplevelser?
Du finner den HER

Ikke slik å forstå at jeg ikke har fått gjort det jeg har måttet i ferien. Alle har hatt rene klær og mat på bordet og sånne ting. Ingen har akkurat mast hull i hodet på meg mens jeg har fått det gjort heller. Ungene har vært flinke til å hjelpe til når det har vært påkrevet, ellers har de for en stor del styrt seg selv gjennom ferien. Det er en fordel ved at barna blir eldre og ikke minst at de er tre.

Mangel på arbeidsro

Nei, når jeg snakker om å ha gjenfunnet arbeidsroen igjen, så handler det om den indre roen jeg føler over å ha tid til å gjøre det jeg skal. Det er nemlig en følelse som forsvinner litt når vi har sommerferie.

Som mamma er det jo en del ting jeg ikke kommer unna å gjøre, selv om det er ferie. Ja, det er i det hele tatt en del av det å være en ansvarlig voksen. Da kan man liksom ikke legge seg til under et epletre i hagen og lese Donald-blader hele dagen. Men, når jeg gjennom sommeren gjør alle disse nødvendige voksengreiene, så føler jeg stadig på at jeg burde ha gjort noe annet!

Å være mamma om sommeren krever omtrent det samme av en som det å være mamma ellers i året.
Les mer HER

I stedet for å henge opp klær burde jeg ha gått til elva med veslebror. Jeg burde heller ha tatt med hele hurven på stranda framfor å tømme campingvogna etter ferie. Når jeg luker potetjordet eller vanner i drivhuset burde jeg i stedet spilt spill med ungene. Det gir meg ikke et sekunds arbeidsro, for jeg er liksom alltid på feil sted, uansett.

Jeg vet imidlertid at dette bare er mine tanker. Min samvittighet. I virkeligheten er ungene så opptatt med sine ting og sine venner at de knapt ofrer en tanke på hva jeg bruker tiden på. Mens jeg luker potetene, er de to yngste langt inne i sin egen verden i sandkassa. Veslekæll er ikke engang hjemme! Likevel, sånn går hele sommeren. Jeg føler alltid at jeg skulle gjort noe annet enn det jeg gjør, selv om det er aldri så nødvendig det jeg gjør og som regel til alles beste.

Tilbakevendt arbeidsro

Jeg tror det er et mammafenomen i særdeleshet det at samvittigheten gnager på en uansett. Imidlertid gnager den litt mindre nå som hverdagen er tilbake, og med den også arbeidsroen. Den fortrenges nemlig av samvittighetsgnaget om sommeren.

Nå, når alle er på jobb, på skolen og i barnehagen, så behøver ikke jeg å gjøre mer enn jeg gjør i øyeblikket. Når jeg går i bigården er det ingen som samtidig ikke får med mamma på en runde UNO. Den tiden jeg tilbringer med klesvaska går ikke på bekostning av en time ekstra på stranda.

Ikke slik å forstå at jeg ikke har spilt både UNO og vært på stranda også i ferien, men man kan ikke bare slippe alt man har i hendene hver gang for å si ja selv om man gjerne vil. Å styre og stelle med dyr og dyrking her på Fjellborg er jo liksom min jobb. Akkurat som klesvask og middagslaging er det fordi det er sånn vi har delt arbeidsoppgavene mellom oss, husbonden og jeg. Nå, når alle de andre også er på sin «jobb», kjenner jeg på en helt annen arbeidsro når jeg gjør min.

Hverdagsrytme

Når arbeidsroen vender tilbake, følger også konsentrasjonen med. Det er som om alt går mye lettere og jeg har en helt annen energi til å få ting unna som jeg ikke har når mye av energien også går til å føle på alt mulig.

Jeg forsøker dessuten å legge opp dagene mine her hjemme på en sånn måte at jeg får unna alt jeg må på dagtid, når ingen andre er hjemme. Må jeg måke for grisen, så gjør jeg det før skolebussen leverer førstemann hjem etter endt dag. Hvis jeg må gjøre rent, så gjør jeg det når resten av familien er ute av huset. På den måten får jeg arbeidsro til å gjøre det jeg trenger – i dobbel forstand. Både fordi jeg kan arbeide uforstyrret, men også fordi det ikke forstyrrer andre hva enn jeg gjør.

Det betyr ikke at jeg aldri gjør et slag etter at de andre er kommet hjem om ettermiddagen. Derimot kan jeg se an hvordan dagen er, om jeg får gjort noe mer eller om kanskje heller været er slik at vi kan gå til elva og bade. Kan hende er alle så slitne etter endt dag en torsdag ettermiddag at det ungene trenger er en voksen som kan sitte sammen med dem og se en film.

En velsignelse

At jeg kan legge opp dagene på en slik måte, å ha arbeidsro til å gjøre mine ting på formiddagen, og tid til å dekke familiens behov på ettermiddagen, er jo en velsignelse. Det er mange hvis bare som kunne vært annerledes om utgangspunktet hadde vært et annet enn det er.

Så lenge jeg nå engang er hjemme, så kan vi likevel ha en hverdagsrytme som er sånn. Så skal det jo heller ikke stikkes under en stol at innimellom må min «arbeidsro» gå til ikke annet enn å hvile tilstrekkelig på dagtid så jeg kan orke hverdagslivet på ettermiddagen. Men, da slipper jeg også å kjenne på den dårlige samvittigheten til dét, når hverdagen går sin gang. Ménière tok nemlig ikke ferie, selv om vi gjorde det.

Hva hadde livet vært hvis bare? Det har jeg lurt mye på.
Les mer HER

Men, uansett hvordan noens hverdag ser ut i det alminnelige, så tror jeg flere kan kjenne seg igjen i det grunnleggende her. At hverdag er hverdag best, nettopp fordi at da er alt ved det vante. Maskineriet går, liksom, fordi alle er på post og kjenner sine oppgaver. Selv om ferie er noe av det beste som finnes etter en lengre periode med hverdager, så er det rart med det hvordan det forutsigelige er et verktøy i seg selv for at hverdagen skal fungere. Det gir rett og slett arbeidsro og tid til å være i øyeblikket, enten man gjør det ene eller det andre.

Ikke minst: Desto mer glede over helgen når den kommer. Lille-lørdag i dag, og halvveis i første hverdagsuke. Hold ut!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg