Overflod og tapte gleder

Jula er bare dager unna, og jeg hører mer om overfloden blant oss enn Jesus. Dét i seg selv er et tankekors. Men, kanskje gjør overflod behovet for en Gud å lene seg på mindre? Selv om det vel burde være tvert om … Vi er ute å kjøre for tida.

Hva kommer det av?

Hva kommer denne overfloden av, egentlig? Økt velstand, vil noen si. Bedre økonomi. Ja, jo; det er vanskelig å si i mot det. Men, jeg tror også vi har glemt hvordan det er å glede seg til noe. Og å la det å glede seg til være en glede i seg selv.

FOMO – fair of missing out – eller redsel for å gå glipp av noe, som vi ville sagt på norsk, er kanskje et fenomen eldre enn sosiale medier? For det gjelder vitterlig ting også, og overflod har vi da hatt siden før Facebooks tid.

Skjønt, evnen til å sammenlikne seg selv med andre har kanskje blitt utviklet med de sosiale mediene. Men når var det vi gav slipp på å glede oss?

Hvorfor ønsker du deg ikke noe?

For hvorfor er ønskelista di kort? Hvorfor «har du alt allikevel»? En del kan si at de klarer seg med lite. Noen kan si at de tar vare på det de har så det rekker lenger. Men, de fleste kjøper seg det de trenger selv – når de trenger det. Når de tror de trengte det. Der har vi det igjen; overflod.

Akkurat det der har jeg forsøkt å være litt bevisst på de senere årene. Må dette fikses med én gang, eller kan det vente? I så nær som alle tilfellene har det kunnet vente. Det har også gitt litt av hvert å sette på ønskelista før jul.

I år, for eksempel, står det hvite stretchlaken. De vi har er 10-15 år gamle, og så tynnslitte at det ikke er noe stoff å feste stingene i for å bøte på hullene. Jeg merket meg hullene allerede i våres, men min sjelefred står og faller ikke på om sengelaknene er hele. Det er i stedet en fin-fin ting å sette på ønskelista. Ikke er det skapfyll, ikke er det for dyrt, og det er noe vi faktisk trenger! Det bidrar ikke til overflod. Så får vi se, om nissen har med nye til oss julekvelden.

En undervurdert følelse i et samfunn av overflod

Jeg liker best de julegavene som inneholder noe jeg trenger. Som jeg kunne kjøpt selv, men som jeg har klart å vente med.

Det er ikke sånn at jeg liker de gavene best fordi «da sparte jeg de penga», selv om det jo helt klart også kan argumenteres for økonomisk. Nei, jeg liker dem fordi jeg har klart å la være å dekke et behov umiddelbart! Jeg har rukket å ønske meg og å glede meg. Den følelsen er undervurdert i dagens samfunn av overflod, altså!

I all min enfoldighet skjønner jeg ikke at ikke flere gjør det samme, men jeg tror det handler mer om vaner enn noe annet. Det er jo så lettvint, bare å dekke behovet der og da. Men, det er fint lite vi trenger med én gang. Og de som syns de trenger det, er det bortimot håpløst å finne gaver til. Du vet, de som har «alt». Tenk så mye lavere press det hadde blitt på julegavene om vi slapp å være så overmåte kreative bestandig, for å kunne fylle på «alt».

Vi har også nok av det meste. Ikke er det hvert år vi trenger all verdens heller, men ett år fikk vi en deilig matolje og balsamicoeddik. Så enkelt, så brukbart. Jeg fikk raggsokker et år; elsket det!

Vi må glede oss!

Men, altså, det jeg hadde tenkt til å komme fram til da jeg begynte på dette innlegget om overflod: Vi må bli flinkere til å glede oss! Særlig til de små tingene vi kanskje ikke engang tenker på at er noe vi gleder oss til. Det er ikke bare Syden-ferien i juli som er verdt å se fram til. Og hvis det er det, så går du jammen en trist tid i møte fram til avreise.

Jeg ønsker å leve på en slik måte at jeg ikke har stort mer enn jeg trenger av ting og tang. Men, er det én ting jeg ønsker å ha i overflod av, så er det gleder!

Akkurat nå gleder jeg meg til dette:

1. Kaffe med ei venninne jeg er glad i.
2. Å lage tøfler til veslebror. Han ønsker seg det.
3. Henge opp fuglenek og å se småfuglene kose seg.
4. Juletrehogst hos bestefar og kona hans i helga. Det er juleforberedelsenes høydepunkt.
5. En sirupsnipp til kaffekoppen – som jeg også gleder meg til.
6. En fridag med veslebror i morra.
7. Vi skal en tur i skauen, og det blir hyggelig.
8. Å pynte juletreet. Jeg må vente enda ni dager, men som jeg gleder meg – og jeg blir glad av å glede meg!
9. Neste uke! Den småhektiske førjulsuka som forvandler huset fra advent og hverdag til jul.
10. En tur ut i mørket, bare for å kjenne på hvor fredfull min avkrok av verden er.

Ingenting av det koster ei eneste krone, men det er store gleder likevel. Jeg blir aldeles varm innvendig når jeg tenker på hver eneste ting jeg gleder meg til. Og så kan jeg godt legge til at jeg gleder meg til julegavene også; får vi de laknene vi har ønsket oss? Den konfektesken jeg syns det er så stas med, eller en ny stekespade (!). Til husbonden har jeg til og med nevnt ski, for de jeg fikk da jeg var 12 har nå splittet såle og utgått. Alt er mulig på noen-og-tjue år, også i Østfold!

Dempet glede og overflod i veien

Det er ikke lenger sånn at jeg ikke får sove om natta av spenning, men spenningen er den samme. Den bare er litt mer dempet, liksom. Som voksen ligger gleden og spenningen mer på innsiden og vaker enn utenpå i digre klatter. Men, den er der, og dét er jeg glad for.

Nå skulle jeg kanskje sagt noe klokt om Jesus også, siden jeg nevnte ham innledningsvis. Tross alt er det jo ham jula handler om. Men så var det denne overfloden, da, som har kommet i veien. Vi akker og offer oss, noen hver, men til syvende og sist må vi nok begynne med oss selv. Hver i sær. Og jeg tror vi må begynne med å trene på å glede oss igjen.

Hva gleder du deg til? Finn fem gleder! Finn ti! Og gled deg!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg