Tror du vi får kyllinger?

«Tror du vi får kyllinger?» Ungene har spurt meg daglig i mange uker nå. Tror jeg det? Og hvem får i tilfelle de kyllingene?

Ruge-fabrikk

Her på Fjellborg har vi tre flokker med fjørfe. Vi har hovedflokken vår, som består av et titalls Lohman-høner og et par, tre hagemiks-høner som bare går under kallenavnet barnehagehønene. Vi fikk dem nemlig av barnehagen til veslebror etter at de ble klekket der til påske i fjor. Så har vi Brahma-hønene og til sist endene Arne og Anne.

Få et gjensyn med barnehagehønene som kyllinger

Du ser dem HER

Nå på forsommeren har det i hver og én av flokkene vært en som har lagt seg klukk. Vi kaller det å ligge klukk når høna legger seg til for å ruge kyllinger. Og nå, nå har det vært den reneste ruge-fabrikk!

«Tror du vi får kyllinger?» Ungene følger ivrig med i fjørfeets gjøren og laden, og at det ruges på egg både her og der har ikke gått dem hus forbi. «Det er jo ikke godt å si», har jeg forsøkt. Like fullt har de fortsatt å mase. «Jammen hva troooor du, da?»

Ett sett med forutsetninger

For at det skal bli kyllinger, eller andunger, da, så må det jo være ett sett med forutsetninger som er på plass. For det første må jo eggene være befruktet. Her skorter det litt på tilliten når det kommer til eggene Anne ligger på. De andeeggene vi la i rugemaskinen i vinter var i alle fall ikke befruktet. Men, det kan jo være at vi bare var uheldig med akkurat de eggene? Vi får vente å se.

Vi hadde troa på andunger lenge, men det ble ikke rare greiene

Les mer HER

For det andre bør jo hønemor ruge på de samme eggene hele tiden. Her skorter det litt for Lohman-flokkens sorte får, den ene barnehagehøna, som har ligget klukk nå i jeg vet ikke hvor mange uker. «Tror du det blir kyllinger?» Når ungene spør om akkurat denne høna, behøver jeg ikke tro engang. Jeg vet: «Nei!»

Hun har nemlig lagt seg til for å ruge i rugekassa. Den skrår lett for at eggene skal trille ut og nås fra utsiden av hønsehuset. Det betyr at for hver gang barnehagehøna reiser seg opp for å spise mat, noe som skjer omtrent én gang om dagen mens høna ruger, så triller eggene hun ligger på unna! Når hun så legger seg til igjen, tar hun aldri tak i de samme eggene hun lå på tidligere, og dermed så ligger hun på eggene maks et døgn før hun bytter dem ut. Undres på hvorfor det ikke blir kyllinger der!

Jeg har forsøkt ulike ting for å sikre eggene, men hun gjennomskuer et hvert menneskelig inngrep i prosessen og nekter plent å ta til fornuft. Min måte eller ingen måte, synes å være hennes motto. Så, da får hun bare ligge der og ruge. Kyllinger får hun ikke.

Tror du vi får kyllinger?

«Tror du vi får kyllinger?» «Ja, når det gjelder Brahma-flokken, tror jeg det», har jeg forklart ungene. De pleier stort sett å være gode rugere, såfremt de ikke knuser eggene underveis. Det er store, tunge høner som skal ligge på dem, og eggene er ikke mer hardføre for at høna er svær.

Og jammen! Mandag morgen kom alle tre ungene løpende i samlet tropp. «Mamma! Vi har fått kyllinger», ropte de i munnen på hverandre. «Kom og se! Kan jeg holde en?»

Ja, og skulle du ha sett, så ble det Brahma-kyllinger, gitt. Vi kan høre det pipe lang vei fra hønsehuset. Fire, fem eller seks (!) små, gule dunballer som gjemmer seg under hønemamma og holder varmen i den norske sommeren. Når jeg kommer for å fôre titter de fram, men jeg vokter meg vel for å løfte på dem så lenge de ligger under mammas varme bryst. Blikket hennes er advarsel nok.

De begynner tidsnok å utforske verden i alle fall, og enda godt for at den er innenfor hønsegårdens fire vegger. Om Brahmaene er gode rugere, så er de nemlig ikke all verdens til mødre. Vi hadde en sommer her hvor vi fant kyllinger over alt. Hønemor hadde null kontroll! Da de ble borte, en etter en, og vi til sist skjønte at de gikk gjennom gjerdet ned til grisebingen bar det rett bak netting, lås og slå for de som var igjen. Siden har vi vært ekstra påpasselige når vi har hatt Brahma-kyllinger.

«Tror du vi får flere kyllinger?»

Nå er jo selvsagt det store spørsmålet, da, «tror du vi får flere kyllinger?». Den som lever får se, er vel kort og godt svaret på dét. Den store spenningen nå er altså knyttet til eggene til Anne.

Vi ler forresten godt av Arne om dagen. Mens Anne ligger på egg, vagger jo han rundt alene og knatrer uten stans. I det store og det hele minner han aller mest om en vordene far på et landsens mødrehjem på femtitallet som liksom bare venter på at noen skal komme og fortelle at underet er skjedd. Men, i stedet for å gå og ta seg en røk når nervene blir for mye for ham, så går han heller bort og erter på seg hanen på vant manér.

Ja, hvem sa at livet på landet var kjedelig? Her skjer det noe støtt, og det er alltid noe å følge med på og lure på. «Tror du vi får kyllinger?» Det er et like spennende spørsmål for både store og små, og enda mer spennende er det å følge med på kyllingene når de først er klekket. Er det høner? Haner? Hvilke farger får de? Hvor mange er det, ikke minst! Jeg syns dessuten det er gøy å følge med på hvordan dyremødrene oppdrar sine håpefulle, enten det er fjørballer eller søte kattunger. Det skjer med mer mål og mening enn man kanskje skulle tro!

Muusi har sitt å stri med i oppdragelsen i alle fall. Det er sikkert og visst!

Les mer HER

På andunger venter vi fortsatt i spenning på om det kommer noen eller ei, men uansett er jeg glad for at hva enn som måtte komme – og allerede har kommet – kommer på en tid av året som gjør at de rekker å vokse seg robuste før vinteren kommer. Det gir dem nemlig den beste forutsetningen for å overleve i en verden som er langt mindre forandret fra tidenes morgen enn vår egen er det. Og tenk, så er det likevel den samme verden. Men, akkurat dét er et helt annet innlegg!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg