Fingeren – siste kapittel?

På skadepoliklinikken har alle hørt om høna mi, og fingeren min er ikke rent lite omtalt, den heller. Nå, derimot, nærmer vi oss siste kapittel. Tror jeg.

Åtte lange uker

I går var det på dagen åtte uker siden jeg slaktet høns. Og – i en blodpøl havnet på sykehuset med det som var resultatet av å bomme på høna, men ikke meg selv. Det har vært åtte, lange uker, og siste punktum er ennå ikke satt. Likevel våger jeg meg til å tro at vi nå er på historiens siste kapittel: Jeg er ferdig med bandasjer!

Da jeg lå på en seng på skadepoliklinikken og ventet for åtte uker siden, hadde jeg aldri i min villeste fantasi kunnet se for meg hva de neste ukene ville ha i vente.

For tenk deg:

• Et hugg i fingeren med øks
• Én hel uke innlagt på ortopedisk døgnpost
• Antibiotika intravenøst
• Og apropos antibiotika, så har det vært flere kurer enn jeg har telling på
• Én operasjon i full narkose
• Trusler om nok en operasjon, og enda en til
• Trening med fysioterapi
• Minimum to ukentlige besøk på sykehuset

Var det deg?

Ja, for du vet du har hengt en stund i gangene når du begynner å diskutere håndarbeidsoppskrifter med helsesekretæren og er på fornavn med samtlige sykepleiere!

Har du gått glipp av hva som skjedde?

Du kan lese om det HER

Og jeg har åpenbart vært en snakkis på avdelingen der, for når jeg en sjelden gang har vært borti et nytt ansikt, så har gjengangeren vært: «Åh? Var det du som slakta høna? Var det deg?» I egen person, ja.

Men det er greit. Jeg byr på den. Kuttskader er de vant med, men at det ikke er alle pasienter de opererer fjør ut av kroppen på er jeg innforstått med at ikke er hverdagskost.
Så har jeg jo ikke akkurat lagt skjul på hva som hendte heller. Jeg har valgt å ta det med akkurat den porsjonen med humor som dere har sett. Jeg hadde flydd på veggen hvis ikke.

Fingeren har ikke bare vært morsom

Humor til tross, så har jeg likevel hatt mine stunder. Absolutt. Jeg har sverget å brenne buddyloopene mine på bålet, og nå er tiden inne. Disse svarte «sørgebåndene» jeg har hatt festet på fingrene for å holde den skadde fingeren der den skal. Klamme, kløende, hemmende buddyloops. Takk for alt!

Alltid å måtte dusje med en brødpose på hånden. Ikke kunne gjøre de arbeidsoppgavene som er mine og som jeg trives med. Måtte ha hjelp med mye og ikke klare alt selv. For all del; det er utrolig hvor tilpasningsdyktig man blir. Kan hende vil jeg aldri sette på meg en hårstrikk ved bruk av venstre pekefinger igjen (og jeg begynte med støvsugeren til hjelp for åtte uker siden). Likevel er det en del ting jeg ikke har kunnet eller fått lov til, sånn som å gå i fjøset eller å vaske opp for hånd. Ja, eller prøv å henge opp klesvask med en brødpose på hånden!

Det har utvilsomt vært noen runder med frustrasjon. Ikke minst når smertene har ridd meg som verst.

Abstinenser og ei svindyr høne

Jeg stod på Tramadol i over fem uker, parallelt med antibiotikakurer. Sammenliknet opp mot mye annet her i verden, så er det ikke så ille og mye, men da jeg satt i trappa og ventet på min snille nabo som tok meg til sykehuset hadde jeg aldri forestilt meg at jeg om noen uker skulle oppleve abstinenser av opiater. Jeg hadde jo bare slakta ei høne!

Den høna har nok blitt Norges dyreste. Jeg tar stadig til orde for sjølbergingens mange fordeler og gode grunner. Dog har jeg vært litt forsiktig med å framsnakke de økonomiske sidene ved det i det siste. Ikke minst på nasjonalt plan. Den lista over her har kostet! Bare på den første uka passerte jeg 2 500 kr, og det var bare i egenandeler og medisiner. Nå, åtte uker senere …

Fingeren er på bedringens vei

I går var jeg på skadepoliklinikken for jeg vet ikke hvilken gang. Og i går fikk jeg kaste bandasjene! Jeg tror sjelden de har sett et så stort smil på skadestua som da. Det var like før tårene trillet av pur glede. Jeg er helt sikker på at det nå er verdens fineste plaster jeg har på fingeren min.

Såret er fortsatt åpent, men nå er det så lite at om jeg hadde fått et sår på den størrelsen av en annen grunn, så hadde jeg ikke tatt noen ekstra forholdsregler. Jeg hadde satt på et plaster og levd som vanlig. Og det kan jeg – stort sett – også gjøre med øksesåret mitt nå.

I bildekarusellen her kan du se hvordan såret har helet. Du blar på egen risiko.

Fortsatt skal jeg dekke meg litt ekstra til når jeg er i fjøset, men jeg får lov til å gjenoppta mine daglige oppgaver der. Men jeg kan vaske hendene igjen. Begge to! Sist jeg kunne det, gikk jeg i shorts hver dag! Men enda så veldig jeg har gledet meg til akkurat dét, tar jeg meg stadig i å gjennomføre enhåndsvasken likevel. Og; jeg skal hilse å si at på det har jeg innarbeidet en god teknikk!

Har øks i fingeren lært meg noe?

Så er jo det store spørsmålet, da, har jeg lært noe? Jeg har lært masse om sårstell. Jeg vet at luft ikke er så bra som jeg alltid har trodd, og hvilke bandasjer som passer best når. Om innsiden skulle vokse fortere enn utsiden, så vet jeg hvordan jeg bruker Lapis for å få villkjøttet (!) under kontroll. Biofilm, hypergranulasjon, fibriner, … Men vil jeg kunne skade meg like stygt igjen?

Jeg holder det dessverre ikke for usannsynlig. Ikke for at jeg ikke har blitt tipset om minst sju andre måter å slakte høns på, men nå vet jeg jo at det kan gå galt. Og vi legger ikke sjølbergerlivet på hylla bare for at én høne skapte litt trøbbel. Jeg må riktignok jobbe litt med mitt eget hode før jeg griper etter øksa igjen, men det vil skje.

Jeg vil komme til å stå med både kappsag og vedklyve på den gamle traktoren igjen. Hverdagen, med alle sine små og store oppgaver og utfordringer, vil rulle og gå. Ting kan gå galt igjen, og vil det mest sannsynlig også, men ting kan også gå bra. Og det er jo sånn det er; det vil helst gå godt.

Jeg har en plasterlapp på fingeren. Og et langt, langt arr. Jeg skal tilbake på skadepoliklinikken neste uke. Og jeg må tape og smøre og stelle fingeren min ganske så lenge til. Ikke minst trene den for bevegelighetens skyld. Den er ennå ikke god som ny. Men, nå er det verste overstått. Nå kan jeg fortsette hverdagen på mine premisser igjen, og det føles godt. Jeg har gjort en solid jobb over de siste to månedene, og den største delen av det har vært å være tålmodig.

Tusen takk!

Og før jeg avslutter historien om slakta som gikk så galt, så vil jeg også bare få si tusen, tusen takk til alle dere som har stilt opp! Med god hjelp i hverdagen, oppmuntringer i ord og handling, meldinger, heiarop, gode råd, bær til fryseren, salve til fingeren. Dere er mange!

Og ikke minst: Hver og én av dere jeg har møtt på skadepol, døgnpost og bildediagnostikk! For en makaløs gjeng! Enda så glad jeg er for at fingeren snart er hel, så kommer jeg til å savne å slå av en prat med de fine folka jeg i lang tid har møtt flere ganger i uka.

Selv om jeg ikke kan garantere for at jeg ikke vil slakte høner igjen, så kan jeg garantere for dette: Mennesker trenger hverandre. Å hjelpe andre er fint, men det er også fint når man trenger det å få og motta hjelp. Tusen takk! Dere skulle hatt en premievaffel, dere også.

Og med det, så runder vi av hønsepraten for denne gang.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg