Full kontroll på maten og hva vi får i oss

Ved å være sjølberget har vi full kontroll på maten og hva vi får i oss. Det gir oss en annen nærhet til maten vi spiser, i tillegg til at vi unngår den ultraprosesserte maten.

En fordel med sjølberging

Gjennom årenes løp har jeg skrevet mye om gleden ved ureist mat. Det er lite, om noe, som spises med så stor andakt og nytelse som den maten man selv har bragt til bords. Enten det være seg egendyrkede poteter, egenslaktet høne eller bær man selv har vært i skauen og plukket.

Drømmer du om å være sjølberget også, men mangler gård?
Da bør du få med deg DETTE innlegget

Noe jeg derimot ikke har skrevet så mye om, men som likevel opptar meg i stor grad, er dette med å ha full kontroll på maten og hva vi får i oss. Det er noe jeg tenker stadig oftere på. Typisk ramler tankene på det ned i hodet på meg når jeg står og renser krydderurter til tørking. Det er et på mange måter kjedsommelig arbeid, å stå å nappe bladene av oreganostilken, men samtidig så understreker det så veldig akkurat det der med å ha kontroll på maten.

Det er nok heller ikke fritt for at jeg til en viss grad påvirkes av mediene også. Kanskje nettopp derfor har jeg også lyst til å bringe temaet til torgs her på Hverdagen på Fjellborg også. Det å ha full kontroll på maten og hva vi får i oss er absolutt en side ved sjølbergingshverdagen som kanskje ikke verdsettes nok. I alle fall ikke bevisst.

Full kontroll på maten

Når jeg snakker om å ha full kontroll på maten og hva vi får i oss, så er fraværet av ultraprosessert mat én side av saken. Nå er det selvsagt ikke slik at alt vi dyrker og tilegner oss gjennom tradisjonell matauk spises i sin reneste form. Vi bruker sukker for å lage syltetøy og vi tilsetter eddik for å konservere.

Likevel er hjemmelaget syltetøy og sylteagurker langt å foretrekke over ferdigkjøpte varianter. Vi tilsetter ikke noe utover det som er strengt nødvendig. Det er ingen ukjente e-stoffer, fargetilsetninger og andre ting som gir det endelige produktet en ingrediensliste på lengde med en ukebladnovelle.

Vi har det kostholdet vi har her hos oss, og brorparten av det er basert på ureist mat. Jeg lar meg likevel påvirke av det økte fokuset i mediene på ultraprosessert mat. Forskning viser at denne type matvarer er knyttet til en rekke sykdommer, og det er skremmende lesning. Generelt er jeg av den oppfatning at alt med måte er en god leveregel. Man skal på ingen måte bli fanatisk i noen retning. Like fullt ser jeg flere og flere fordeler ved ureist mat. Det gjør at vi har en helt annen kontroll på hva vi får i oss.

Trenger du gode argumenter for å slå inn på hverdagen som sjølberger?
Ta en titt på DENNE lista

Kvalitetssikring i alle ledd

Det som imidlertid kanskje griper meg mest i sjølbergingshusholdet, er hvordan vi har kvalitetssikring i alle ledd. Måten maten behandles på, fra frø til bord, sikrer virkelig full kontroll på maten. Det er ikke det kruspersilleblad som ikke har vært innom hånden min. Tomater, poteter, egg, epler, tyttebær, agurker, bringebær – absolutt alt har vært gjennom fingrene mine.

Det høres voldsomt ut, men så er det heller ingen vei utenom. Alt skal, i en eller annen grad, sås, stelles, høstes og foredles. Det krever mye arbeid, det skal vi ikke snakke usant om, men det er også et arbeide som jeg synes er verdt hver eneste time. Ja, for ikke bare er det, som jeg før har vært inne på, enormt tilfredsstillende å spise mat en selv har dyrket. Det gir også full kontroll på maten og at det vi spiser er av tilstrekkelig kvalitet.

Ofte tar jeg meg i å tenke på den vanvittige mengden omsorg som egentlig ligger i å lage mat på den måten. Stort eller smått, så blir det sett og stellet med. Hver eneste krydderurtplante, hver eneste potet. Det blir så nært. Man får et forhold til maten på en helt annen måte enn når man kjøper den ferdig i butikken. Kan hende ligger også mye av kimen til redusert matsvinn i dette, å få en annen nærhet til maten enn vi får det gjennom Norgesgruppen og Rema 1000.

Det betyr ikke det samme som at hver nordmann i riket skal sjølberge seg på alt, men bare det å ha en potte med basilikum stående er kanskje nok til å få den viktige påminnelsen om hvilket arbeid som ligger bak et måltid rent utover tiden ved komfyren.

Full kontroll på maten og hva vi får i oss

Jeg liker tanken mer og mer, jo flere ganger jeg tenker den. Å ha full kontroll på maten på denne måten, at jeg liksom «kjenner» hver eneste potet og hver eneste tomat. Det er en god følelse. Det høres voldsomt ut, men det gir faktisk en ekstra dimensjon til matlagingen. Vi vet hva vi får i oss, for vi har selv hatt full kontroll med hele prosessen.

Man blir i grunnen litt ydmyk også, for som jeg skrev om tidligere i uka, så er det ikke mine evner som sjølberger alene som spiller inn på avlingene og hva jeg har å sette på bordet. Det er et samspill. Det er våre dyr som har gitt gjødsel og næring til vekst. Biene mine har sørget for pollineringen som i sin tur har gitt store, saftige epler, bringebær og enda mer til.

Gikk du glipp av innlegget der jeg fortalte hvordan høner + drivhus = mat?
Du finner det HER

Den vissheten gjør at en selv kan føle seg liten, men samtidig som en viktig brikke i et uløselig samspill. Dét er også fint å tenke på, og en god side ved sjølbergingen. Man kan tilsette all verdens fargestoffer, kjemikalier og skumle saker og få smakfulle produkter ut i andre enden. Lite, eller ingenting, kan imidlertid erstatte det ærlige arbeidet som gjøres av alle som produserer mat i større eller mindre skala rundt omkring. Det er hard jobb, men ingenting som virkelig er godt her i verden kommer gratis. Det vet alle som har dyrket sin egen mat, enten det bare er noen sukkererter i en verandakasse eller nok til å fø hele familien gjennom et helt år.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg