Først ett flagg, så to, så ditt...

I april var det allerede syv år siden du døde, og det er flere år siden jeg lærte meg å klare meg på egen hånd i hverdagen, uten deg. Likevel hender det jeg tenker litt ekstra på deg. I går gjorde jeg det; da tenkte jeg litt ekstra på deg.

Jeg begynte så vidt med 17.mai-forberedelsene. Flaggene, som i fjor ble sirlig rullet sammen og satt i kottet, ble funnet frem. (Det er orden i sakene, men det vet du vel.) Jeg satte på strykejernet. Først ett flagg, så to, så ditt… Husker du sist du brukte det? Det var grusomt kaldt, og enda vi hadde bunad begge to, frøs vi. Sluddet traff bakken som små skudd. Bunadene var kalde, våte, tunge. Vi grøsset over været, men lo likevel av at det kunne være så ille – midt i mai! Det var siste gang du brukte bunaden din. Og flagget.

Det har en brun kaffeflekk på seg. Var det du som sølte? Du var jo så nøye på det, men jeg har ikke fått meg til å fjerne den flekken. Den er forresten ikke så synlig, men jeg ser den likevel. Jeg vet at den er der. Kaffeflekken din.

Veslekæll gikk i tog i dag. Husker du at du så på meg? Du skulle sett ham, så stolt han var! Med et stort flagg, viftende høyt til værs. Han har blitt så stor, og han gikk hele den lange runden, uten å klage over slitne ben. Virkelig flink, var han. Kanskje følger du med? Jeg vet ikke. Men, jeg skulle ønske du kunne ta del sammen med oss. Du skulle fått lov til å stikke til ungene hver sin hundrelapp på tirsdag, og fått dem til å love at alt skulle brukes på soft-is. Holde veslebonden på armen og stemme i Norge i rødt, hvitt og blått i det skolemusikken marsjerer forbi. Tørke ketchup av kjakene hans etter pølselunsjen. Si ja til is, selv om det var den tiende gangen fireåringen spurte om å få is – og fikk ja.

Du skulle stolt vist deg frem i bunaden din; ikke latt den henge i en oppbevaringspose på kleskottet mitt. Du skulle strøket flagget ditt selv, hevet det til et høyt hurra, og smilt det hjertelige smilet ditt. Jeg har strøket det for deg, jeg. Jeg tar det frem og lufter det hver 17.mai. Litt for Norge, men mest for deg. Bunadsskjorten min stryker jeg også selv. Jeg har lært meg det. Den blir slett og fin, over det hele. Guttenes skjorter også. Åh, du skulle sett så fine de er med bunader på! Skikkelige stramme karer, med skinnlapp i rompa, dåpsgavene fra tippa i halsgropa, og hvite ullstrømper som starter dagen på knærne, og ender ved anklene før den første isen er spist.

Det er visst mye man skal gå glipp av her i livet. Særlig når det ikke lenger er. Du gikk i grunnen glipp av ganske mye. Vi klarer oss fint, guttene og jeg, men innimellom… Innimellom skulle jeg ønske at du kunne dele dagene med oss, mamma. Heise flagget og rope høyt hurra! For livet.