I vinduskarmen
Det er gøy å følge maten fra frø til bord. I dag tar vi en titt i vinduskarmen på Fjellborg og ser hvor langt det som er sådd så langt er kommet. Blir det mat på bordet i år også?
Vårtegn
Ja, mat på bordet blir det ganske sikkert! Det får vi da inderlig håpe og tro. Foreløpig ser det i alle fall lovende ut, når jeg tar en titt i vinduskarmen. Ja, eller vinduskarmene. Der står det spirende matvekster i rekke og rad, både på kjøkkenet og i TV-stua.
Det er et vårtegn sikkert som noe, det, at det er sprengt kapasitet i vinduskarmene. Nå begynner det virkelig å bli sprengt også. Tomatplantene pottet jeg jo om forrige uke, og der er det ene brettet plassert på enden av kjøkkenbordet i mangel på plass noe annet sted.
Lurer du på hvordan jeg potter om tomater?
Ta en titt på DETTE innlegget
Paprikaplantene mine er klare for ompotting nummer to skal de kunne vokse seg store og sterke. Hvor i alle dager skal jeg gjøre av dem da? Akkurat nå kommer nok et stort kjøkkenbord godt med, og jeg er glad vi har litt flere vinduer å spille på neste vår. Da er det minst tre vinduer til som er øst- eller sørvendt, og det er de beste vinduene til forkultivering.
I vinduskarmen
Jeg har jo sådd mye forskjellig som står i vinduskarmene her. Tomatplanter og paprikaplanter er jo bare to slag. Maisen begynner å komme seg. Den behøver i grunnen litt mer plass for røttene sine, den også. Vi får se mot helga om ikke jeg gir dem nye potter.
Også har vi purreløken. Den friserte jeg så sent som på lørdag. Da skulle jeg lage eggerøre til lunsj og passet på å ha purreløktoppene i den. Her skal ingenting gå til spille! Når jeg friserer den ved å klippe toppen av den, så er det for å få en sterkere plante som kan bruke energien sin til å vokse ikke bare i lengden, men også i tykkelsen. Purreløken vokser imidlertid litt sent, så jeg har bestemt meg for å pøse på med litt ekstra gjødsel ved neste vanning.
Gresskarene, her representert ved Howden, har også kommet godt i gang. De blir liksom så veldig svære, veldig fort, de. Og – i likhet med alle de andre plantene i vinduskarmen, strekker de seg mot lyset.
Jeg passer på å snu alle brettene med planter hver morgen, slik at de ikke vokser seg helt skjeve. Når kvelden kommer ser det jo ikke ut som jeg har flyttet på dem det grann, men det har jeg altså. Det er morsomt å se hvordan plantene strekker seg mot lyset. I denne fasen blir det jo så veldig synlig også.
En liten overraskelse
Det ene brettet jeg har stående i vinduskarmen på kjøkkenet har dessuten bydd på en liten overraskelse. Da jeg skulle så agurker tok jeg i bruk noen potter jeg hadde sådd tomater i tidligere. De hadde imidlertid ikke kommet, selv til det tidspunktet da jeg pottet om de andre tomatene. Da kjørte jeg like så godt gjenbruk av jorda, og se hva som kom da!
Da jeg først fikk øye på dette som kom opp ved siden av agurkene, trodde jeg først det var ugress. Det var imidlertid merkelig så sentrert i potta det kom, tenkte jeg, og skjønte med ett at jammen var det ikke tomatene som omsider dukket opp. De trengte bare litt selskap, tydeligvis.
Jeg lar dem få vokse. Det er jo ikke verre enn at jeg skiller dem ved første ompotting. Siden får det gå som det går. Det må det også gjøre med luffaen. Den har enda ikke spiret, men jeg mener å huske at den tok lang tid i fjor også. Vi skal jo uansett ikke spise den, men det ville jo være artig å få den til likevel.
Krydderurter i vinduskarmen
Jeg har også krydderurter stående i vinduskarmen. Både timian, oregano, kruspersille og karve er sådd, og det spirer i alle de store terracottapottene.
Krydderurter er en viktig ingrediens i drivhuset og i kjøkkenhagen her på Fjellborg.
Les mer HER
Det er ikke så lett å få med på et bilde, men jeg syns det er så morsomt når krydderurtene begynner å spire. Da er det nemlig liksom som om jorda løfter seg. Det kommer antakelig av at jeg har breddsådd dem, og dermed så blir det mange små planter på et relativt lite areal som skal opp i dagen samtidig. Mange bekker små gjør én stor å, liksom.
Selv om jeg må innrømme at jeg gleder meg til å få tilbake vinduskarmene mine, så syns jeg likevel det er innmari moro, dette. Å følge maten fra frø til bord. Se hvordan det jeg putter i jorda spirer og vokser seg stort og sterkt. Tenk at dette skal gi oss mat utover sommeren!
Vi er kommet til den siste hele uka i april, så nå nærmer det seg at jeg kan begynne å tenke på utplanting også. Jeg har et prosjekt i kjøkkenhagen allerede i morgen, faktisk, om været står seg og tiden er på min side.
I dag fikk jeg raket den siste av hagene, og er med det – så vidt jeg kan skjønne – ferdig med den delen av vårarbeidet. Det ser så ryddig og fint ut etter rakingen, og det er jammen godt at noe kan se ryddig ut, for midt i en byggeprosess er det mer enn nok av ikke ryddig rundt dørene her. Vel, vel. Alt til sin tid, og nå er det tid for hvile etter en lang dag med hardt og godt arbeid.
Pst! Har du husket på å godta varsler fra siden så du får det med deg når jeg deler et nytt innlegg?
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
