Til skrekk og advarsel

Ja, dette er i sannhet et innlegg til skrekk og advarsel. Du tror sikkert, som oss, at «dette kan ikke skje oss, for vi passer på», men selv da kan det gå galt. Fryktelig galt!

Det skjer så fort!

Vi var på høsttakkefest. Jeg holdt ledelsen, og hadde akkurat annonsert kaffe og kaker. Så langt var det en vellykket fest, og rundt de mange bordene, gikk praten lett og lystig.

Det neste jeg husker, er at jeg står på et overfylt lite tekjøkken. Husbonden holder den da halvannet år gamle veslebonden over vasken, mens jeg forsøker å samle fokuset og fingrene om de bittesmå skjorteknappene hans. Bodyen. Bak meg står to sykepleiere som tilfeldigvis også var tilstede under festen, klare til å fortsette førstehjelpen så snart jeg har fått av ham de brunflekkete, våte klærne.

Vi må ringe ambulanse

Minutter tidligere hadde han vært i full fart. Sittet på gammel-faffas fang og spist tyttebær fra borddekorasjonene. Gått rundt fra bord til bord, smilt og sjarmert, danset takten til Når det stormer, og nå var det plutselig full storm. Han gråt. Høyt! Vettaskremt gråt fylte tekjøkkenet, videre ut i gangen, garderoben og dusjen.

«Vi må ringe ambulanse!» Jeg husker at jeg tenkte at det kanskje ikke var nødvendig å være så veldig dramatisk, men heldigvis var det andre som tok kontroll, og jeg fulgte etter den mannen som ringte 113. Jeg hadde likevel ikke noe ekstra å tilføre av hjelp i situasjonen inne, mer enn de fem menneskene som allerede arbeidet med veslebonden. Både husbonden og to sykepleiere var blandt dem, og jeg valgte selv å trekke meg tilbake så de kunne få arbeide i fred.

AMK-sentralen fikk de nødvendige opplysningene, og jeg gikk for å lete etter veslekæll. Kort og ærlig, fortalte jeg ham hva som hadde skjedd. «Snart kommer sykebilen for å hente Ålle, og mamma og pappa blir med. Farmor og farfar passer på deg, og du er trygg.» Det gikk ti minutter. Femten. Sytten. Endelig så vi den gule bilen, ned bakken og inn foran inngangen.

Situasjon under kontroll

Veslebonden ble tatt med inn i ambulansen. Husbonden var med. Jeg ble plassert i førersetet. I tjuetre minutter stod vi der. På sett og vis roet det meg, for det faktum at de hadde tid til å stå der så lenge, bekreftet for meg at situasjonen var under kontroll. De arbeidet med veslebonden; gav smertestillende, fortsatte førstehjelpen, fikk ham forsvarlig sikret på båren. Jeg brukte ventetiden på å sende en SMS til to gode venner: «Be for Ålle.» Mer kunne jeg ikke gjøre der og da, og endelig kunne vi kjøre.

I en busslomme ble vi stående. Ord som luftambulanse, overlege, 18 %; de svirret rundt i ambulansen. Ti minutter tilbragte vi i den busslommen. Jeg følte meg trygg. Noen ganger er det bedre å vente enn å forhaste seg, og da vi endelig kjørte ut av busslommen og ut på E6, var det uten omveier. Det bar rett til Ullevål Universitetssykehus. Blålys. Sirener. 170 km/t. Gråten var stilnet. Jeg var fortsatt trygg.

På Ullevål

Akkurat som ambulansepersonellet hadde forberedt oss på, ble vi på Ullevål møtt av et traumeteam. Varme. Varsomme. Sympatiske. Og fremfor alt – dyktige! Tilfeldighetene ville dessuten ha det til – eller kanskje var det ikke tilfeldig i det hele tatt – at overlegen hadde en lekebil i lomma. Veslebonden fikk den, og mer blink kunne han neppe truffet, overlegen. Veslebonden ble lagt i en lett narkose, og vi ble vist ut av rommet. Vi fikk en kaffitår og brødskive med leverpostei. Vi var trygge. Veslebonden var trygg.

«Annengrads overflateforbrenning, noe tredjegrads.
Seks prosent av kroppen er skadet, fra halsen og ned til navelen.»

Av hensyn til infeksjonsfaren, ble han innlagt på barnekirurgisk avdeling. Det var sent lørdag kveld. Vi hadde det vi stod og dro i. Ikke hadde vi penger. Heller ikke ekstra klær. Ingen visshet. Ingen plan. Bare masse fantastiske mennesker! Alt ordnet seg.

I sykehusbobla

«Brooom!» Veslebonden var knapt våken fra første narkose, før han lå i sprinkelsengen på postoperativ, og lekte med den nye bilen sin. Helt uanfektet av de siste timers kaos, og alle bandasjene. Bare ledningen til pulsmåleren, og den lille røde lampen på foten, irriterte ham. Ellers var han i fin form.

Etter tre døgn, fikk vi permisjon. Én dag hjem. Hjem til storebror!

I tiden som fulgte, ble det mange kjøreturer mellom Ullevål og Fjellborg. Mellom sykehusliv, og et sterkt etterlengtet hverdagsliv hvor vi alle fire kunne sove under samme tak. På sykehuset savnet vi veslekæll, oppvaskmaskinen og hønsemøkk. Hjemme savnet vi sykehuset, omsorgen og de fantastiske sykepleierne våre.

Vi gikk inn i en unntakstilstand, hvor alt handlet om å holde seg på bena gjennom stormen. Fokusere positivt. Det kostet krefter, men ikke én gang kan jeg huske at vi syns det kostet for mye. Vi har bare gode minner, tross alt. Dessuten; hvilket valg hadde vi? Veslebonden selv, tok det som en helt! Hva annet kunne da vi gjøre?

Til skrekk og advarsel

Det ble en opplevelse til skrekk og advarsel. Tjuefire – 24 – sykehusdøgn. Ut og inn, inn og ut. Tre narkoser; tre diplom på sengekanten. Sårskift. Omsorg. Tid.

Og nå kommer det skremmende: Veslebonden var fotfulgt av pappaen sin på den høsttakkefesten. Pappa’n så hva vesleboden var i ferd med å gjøre, da han strakte seg etter et pappkrus på bordet. I samme sekund som veslebonden fikk tak i pappkruset, nådde pappa’n frem, og røsket tak i halvannetåringen. Han fikk kaffe på seg, pappa’n også.

Og her kommer da også det virkelig skremmende: Den kaffi’n som veslebonden og pappa’n fikk over seg, hadde allerede stått halvannen time på kaffekanna, før den ble helt over i et pappkrus som rommer i underkant av to desiliter. I dette pappkruset, hadde kaffi’n stått i enda fem minutter, før veslebonden kom.

Med andre ord: Kaffi’n var langt fra glovarm! Barnet hadde to lag med klær på seg, og pappa’n tok også av for en del av de to desiliterne med væske. Likevel gav den kaffi’n annen- og tredjegrads forbrenning på den lille kroppen, og tre og en halv uke på sykehus!

Tiden etterpå

Vi har ingen vonde følelser rundt det som skjedde. Det skulle ikke skjedd, men det gjorde det likevel. Det kunne ikke vært unngått med mindre ikke vi hadde latt være å servere kaffe denne dagen, eller hatt barnet spent fast i en stol. Han ble fotfulgt!

Han fikk nødvendig – og riktig – førstehjelp på stedet, og deretter av dyktig ambulansepersonell og helsepersonell. Vi var trygge. Vi kan heller ikke få fullrost de ansatte på barnekirurgien på Ullevål Sykehus nok. De, altså!

I morgen er det et halvt år siden veslebonden vår ble skrevet ut av sykehuset. Fortsatt smører vi den brannskadde huden med Apobase både morgen og kveld. Brannskadene er ikke lenger lenger like synlige, og du skal nok vite hvor han har brent seg for å kunne se det, men noen pigmentforskjeller må han regne med.

Likevel; han var heldig! Det stormet noe forferdelig, de høstukene i fjor, men om de ukene skal beskrives med ett ord, så er det takknemlighet. Takknemlighet for hjelpen vi fikk, omsorgen vi møtte, alle menneskene som hjalp oss med smått og stort, bønnene som ble bedt, erfaringene vi fikk, og ikke minst: Vi fikk barnet vårt med oss hjem igjen! Vissheten om at alle ikke gjør det, hadde vi med oss i de ukene på sykehuset, og sammenliknet med dem, var stormen vår bare førsteverset, med hviskestemme.

Til skrekk og advarsel og en viktig påminnelse

Mange har i tiden etterpå spurt oss om vi tør å servere kaffe mer, og joda, vi gjør det, men det er med hjertet i halsen. Likevel; vi kan ikke slutte å gjøre de normale tingene her i livet, til tross for ett uhell. Jeg kunne godt sagt at vi passer bedre på enn tidligere, men vi gjør ikke det heller – vi passet jo godt på før ulykken hendte også.

Det er nettopp derfor jeg deler denne historien til skrekk og advarsel med dere også, for å minne dere på at det er så fort gjort! Det skal ikke skje, men det kan skje likevel! Det kan faktisk like gjerne hende deg også, selv om du ikke tror det. Det trodde jo ikke vi heller!

Og det skal sies: Det var ganske flaut å komme på sykehuset, og forklare legene hva som hadde skjedd. Vi så jo på oss selv som oppmerksomme, «skikkelige», foreldre. Kaffe, liksom! Men, vi la flauheten raskt på hylla, for vi skjønte fort at dette var noe som kunne skje hvem som helst; også oss. Ikke én gang møtte vi bebreidelse eller skjenn; bare beroligelse og «det er slik som skjer».

Til skrekk og advarsel, men et gikk jo bra!

Drikk kaffe, folkens, men vær forsiktige!
Og del gjerne denne historien, til skrekk og advarsel.

Halvannen time på kaffekanna;
Fem minutter i et pappkrus;
Mindre enn to desiliter;
Annen- og tredjegradsforbrenning;
Tre og en halv uke på sykehus.

Heldigvis gikk det bra til slutt! Vi har tenkt mange «hvis om» og «dersom», men det gikk bra. Denne gangen.

Hva skal du gjøre når uhellet er ute?

Se HER

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?