Strikkunger

Da vi ble foreldre for første gang, og veslekæll kom til verden, husker jeg at jeg tenkte at huset måtte ha krympet mens vi var på sykehuset for å hente han «lille». Noen måtte ha slengt huset vårt inn i en tørketrommel med litt for sterk varme, og krympet huset til noe sånt som en tredjedel. At en liten fyr på 55 cm skulle ta så enormt med plass, hadde jeg aldri forestilt meg! Men, han trengte lekegrind, stellebord,seng på rommet, seng i stua, vogn, tåteflasker, Tripp Trapp-stol. Skjønt, trengte og trengte, men dere skjønner tegninga.

Nå har de 55 cm strukket seg ut en god del, og han er mer enn doblet i lengden. Det huset som krympet, er byttet ut med ett som er tre ganger så stort (men med enda et barn), og jeg tenker ikke engang på alle de ekstra tingene som fyller huset som følge av at vi har barn. Lekegrinda er riktignok pakket bort, men barnevogna er liksom bare blitt en del av interiøret, og den bittelille skuvsenga i stua gjør så lite ut av seg der den står likevel, at den har bare fått bli stående selv om det snart er halvannet år siden noen drømte en drøm i den.

Men, sånn apropos seng! Her har det skjedd noe, skjønner dere. Senga var kanskje en av de få tingene jeg følte at holdt seg i størrelse da veslekæll kom til for snart fem år siden. Samsoving var skumle greier, og han hadde sin egen lille seng ved siden av vår, så senga ble strengt tatt større, da veslekæll ble født. Men, så har det skjedd ett og annet da, ser dere, for den lille sprinkelsenga har han jo vokst ut av for mange år siden, og bena hans bærer ham godt. Selv nattestid. Støtt og stadig våkner jeg av at det tasser over vegg-til-vegg-teppene i andre etasje, før dyna mi leer på seg. «Mamma? Kan jeg sove her?» Og hvem sier vel nei til halvsovende unger med håret til alle kanter, som kommer og ber så pent? Ikke jeg, hvertfall.

Så kryper fireåringen opp i senga, og som ved et hokus pokus og sim sala bim, så reduseres madrassen min til en tredjedel av det opprinnelige mål! Og dyna mi? Den har vi ikke sett. Med litt overtalelse, hender det jeg får litt pute, men det er det. Nå takler nok jeg å ligge sammen med fireåringen langt bedre enn husbonden, for i motsetning til når han legger sin elsk på pappa nattestid, så ligger han i det minste rolig når han ligger sammen med meg. Men, ungen er svær! Han tar plass! Mye plass.

Av hensyn til både nattesøvn (det er nemlig ikke alle her i huset som sover like godt eller like mye) og prolapser og dårlige rygger, sover som regel husbonden og jeg i hver vår seng. Normalt har jeg altså 90 cm til min egen rådighet, men både titt og stadig kommer veslekæll på besøk, og da er jeg overlatt på noe som føles som syv og en halv! Åssen er det mulig? Etter å ha ligget våken noen netter i det siste, og grublet over saken, mens pusten har gått jevnt ved siden av meg, har jeg rett og slett konkludert med at ungen vokser! Han vokser nattestid, og strekker seg ut i både lengde og bredde, for så å krympe tilbake til sin vanlige størrelse igjen når dagen gryr. Det kan jo ikke være noe annet? For jeg nekter å tro at mitt fire år gamle barn vokser sin egen mor ut av sengen, altså. Det lille barnet mitt! («Hvor gammel er du, da? Seks år? Syv?» «Nei, fije!»)

Antakelig fungerer unger litt som en strikk. For hver gang den strekkes, blir den litt slakkere, og på samme måte, så blir unger litt større for hver gang de strekkes ut også, liksom. Det må jo være slik det fungerer? For at ungen blir større på dagtid, er det heller ingen tvil om. Gensere og bukser kryper jo så langt oppover armer og ben for tiden, at det ser ut som om storebror går i låneklær fra lillebror, enda det er langt fra tilfellet. Men, kan de ikke bare stoppe og vokse litt da? Et par år, eller noe sånt? Visst kan de slite oss ut, og sørge for at vi er trøttere når vi står opp enn da vi la oss, men tanken på at det vil komme en tid hvor de er for store til å komme tassende inn nattestid også, er nesten ikke til å bære. For, tross alt, er det jo veldig koselig med noen som kommer og trenger en ekstra kos, selv om klokka er tre på natta og plassen blir trang. Madrassen blir tidsnok bred igjen, og uthvilt kan jeg være siden. Eller hva?