Vi har fått ender!

«Jeg er borte i to dager, og så forteller du meg at vi har fått ender? Seriøst?» Veslekæll visste ikke om han skulle le eller tro det hadde rabla for familien, men joda. Vi har fått ender.

Det startet på et birøktermøte

Den siste mandagen i måneden er det birøktermøte i lokallaget. Der pleier jeg å delta, og på januars siste mandag dro jeg avgårde. Jeg ante fred og ingen fare for kvelden. Vi vet bedre, ikke sant?

«Dere skal ikke ha ender, da?» En birøkterkollega i samme bransje som oss – sjølbergingsbransjen – så ivrig på meg. Jeg dro litt på det. «Ender?» Jovisst! Det var fine saker, mente han på. To stykker av rasen Cayuga. De kunne til og med gå sammen med de Brahmaene vi fikk omtrent like plutselig i fjor sommer – av samme mann.

Det var den dagen jeg stod på en parkeringsplass, med bilen full av høner, to kasser med syltebær og et knust egg i baksetet.

Les hele historien HER

Å komme hjem fra birøktermøtet og annonsere at vi har fått ender? Jeg visste jo sånn omtrentlig hva svaret ville bli, men har også opplevd å komme hjem med to marsvin som i hele sin levetid bare ble omtalt som skilsmisseproblemene. Kort fortalt: Jeg har lært å forhøre meg først. «Jeg må i alle fall høre med han hjemme først, da», innvendte jeg.

(Og de marsvinene skal vi komme tilbake til ved en senere anledning, for den historien er i ferd med å få nytt liv her på Fjellborg. Det har for øvrig direkte sammenheng med disse endene, men nok om det. For nå.)

Når endene møtes?

«Det er opp til deg, det!» svarte husbonden, som forventet, da jeg luftet spørsmålet om endene ved middagsbordet dagen etter. «Hæ? Har vi fått ender?» Ungene stirret på meg med store øyne og munner fulle av mat på vid gap. Jeg rakk ikke engang å svare dem. «Ja! Ja!» ropte de i munnen på hverandre. Jeg sendte husbonden et blikk over bordet. «Ja, da møtes vel endene her, da?» svarte husbonden og lo godt av sin egen, sjeldne pappavits.

Opp til meg? Tydeligvis ikke, men greit nok. Et par ender skulle vi vel alltids klare å huse? Så lenge de kunne gå sammen med Brahmaene, så jeg for så vidt ikke hvordan det kunne bli mer arbeid av dem heller, så jeg sendte birøkterkollegaen en melding og avtalte at de skulle hentes neste helg.

Og så ble jeg operert for gallesten. Husbonden, stakkar, hadde mer enn nok med å drifte et firma og en familie med kona i fullstendig water på sofaen. Et par ender på toppen av det hele var mer enn han behøvde å styre med, så det ble ingen ender …

… før forrige uke.

Vi har fått ender

Torsdag formiddag dro vi avgårde hele gjengen for å hente ender. Veslekæll var på overnattingsbesøk hos en kamerat, men de to andre i baksetet var elleville. «De skal hete Arne og Anne», avgjorde veslebonden, og jeg tenkte som så at det er jo greit nok, det. Det gjør ikke større utslag i hverdagen enn at det er én til som kommer når jeg roper. Jeg roter nemlig så fælt med navn, og har for lengst begynt å rope på Arne når det går fullstendig i stå for meg og jeg skulle hatt tak på en unge. Som regel ikke den jeg roper på.

Vel framme hos min birøkterkollega får vi fatt på endene – Arne og Anne – og får dem inn i bilen. Sju rugeegg fra paret hadde de også samlet sammen til oss som vi fikk med oss i en kartong.

Og så skjedde det jeg frykter at kan bli det fatale. Ikke bare hadde vi fått ender, men vi fikk også en liten omvisning i … kaninhuset! Én ting var jo de to på 5 og 9 1/2 som var helt fra seg av beundring over alle de fine kaninene. Det var ah og åh og «kan vi vææær’ så snill?». Men husbonden var jammen på glid, han også! Denne birøkterkollegaen er en god selger, det ska’n ha!

«Det blir ikke nå!» sa jeg klart i fra. Eller. Så veldig klart var det kanskje ikke, for i mitt stille sinn skulle jeg gjerne hatt en kanin igjen, jeg, men ikke til mat, sånn som husbonden ser det for seg. Men, jeg hadde tiden fram til påske klart for meg til tross for tramadolrusen, og mente på at det fikk holde med ender for nå.

Vår siste kanin var Teodor, en liten dvergvedder.

Møt ham HER

Vi dro fra birøkterkollegaen min med to ender og sju egg. Jeg la spørsmålet om kaniner i bunken for «til behandling» inntil videre. Husbonden har ymtet frampå et par ganger siden, så dere får nok høre mer om den saken siden, er jeg redd.

Ja, vi har fått ender!

Dagen etter kom veslekæll hjem igjen. «Jeg har vært vekk i to dager, og vi har fått ender?» Han visste ikke om han skulle le eller tro det hadde rabla for resten av oss, stakkar. «Jeg trodde det bare var tull, jeg», forklarte han da jeg minnet ham på middagen for et par uker siden. «Ender? Virkelig?»

Åpenbart. De går nå engang her. Sammen med Brahmaene, men foreløpig bare inne. De får bli godt nok kjent med meg først, til å vite at det er jeg som gir dem mat, før de slipper ut. Jeg trenger å vite at de kommer når jeg kommer, før de får gå ut.

De sju rugeeggene, pluss ett til som kom etter at Arne og Anne flyttet inn, er lagt i rugemaskinen. Forhåpentligvis blir det noe ut av det, og svaret får vi ved påsketider.

Ja, så sånn kan det gå. Når du går på birøktermøte, så kan du fort vekk ende opp med to ender. Og en diskusjon om kaniner. Sukk. Men sånn gikk det altså til at vi har fått ender på Fjellborg. For første gang i historien, tror jeg. Bestefar hadde visst i sin tid kalkuner her, før min tid, men ender er nytt på bruket.

Det ser ut til at de trives. Helt integrert i flokken av Brahmaer er de nok ikke enda, men de er likevel vel forlikt. Så da er det vel bare å ønske dem velkommen, Arne og Anne. Og så får vi vel nesten si «fortsettelse følger»?

Vi hørs plutselig . hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg