Vemodig uke

Det er en vemodig uke vi legger bak oss. Det er kanskje sånn det blir når den siste ferieturen er gjort og august kommer smygende.

Sommerfølelse på topp

Det er på mange måter en vemodig uke vi legger bak oss nå, her på Fjellborg. Likevel vil jeg si den begynte på best mulig måte. Vi var jo på sommerferie!

Vi var heldig med været og vi var heldig med temperaturene både til vanns og til lands. Det var rett og slett med sommerfølelsen på topp vi innledet denne uka. Hva mer kan man ønske seg av julis siste dager? Ja, kanskje rent sett bort i fra at julidagene kunne vært litt flere.

Ferien vår fikk sitt eget innlegg tidligere i uka.
Du finner det HER

Men, allting har en ende. Sommerferieturer også. Det var med et visst vemod jeg gikk og la meg, mandag kveld, i visshet om at det var sommerens siste natt i campingvogna. Stort bedre følte jeg det ikke da vi var på hjemvei dagen etter. Det er liksom noe så endelig med sommeren når vi reiser hjem fra ferien sånn. Det hjelper ikke engang å vite at sommeren på kalenderen varer enda en hel måned.

Inn i vante takten

Da vi kom hjem tirsdag ettermiddag var det lite tid til å tenke over hvor vemodig alt sammen var. I stedet var det bare å komme seg inn i den vante takten på Fjellborg. Griser som skulle ha fôr …

… grønnsaker som skulle høstes.

Biene trengte tilsyn.

Jammen fikk jeg ikke øye på den ferskeste dronninga i bigården også.

Ikke minst var det tilbake til hengekøyeliv om nettene. Denne uka passerte jeg årets 80.natt der under trærne. Det har for så vidt gitt sitt bidrag til en vemodig uke, det også, for nå er det merkbart mer stille om nettene enn det var for bare noen uker siden. Det er sommer, men også endring i gjære.

Vemodig uke med variert innhold

Jeg kan ikke noe for det, men vemodet har ligget som en klam følelse rundt meg hele uka. Det er nok kan hende også for stor del månedsskiftet i midten av uka som skal ha noe av skylda for at det ble sånn en vemodig uke. Nå kommer det, på løpende bånd, de siste opplevelsene for året sommerferie.

For ungene og husbonden innebar det avreise til årets regionsleir med speideren. Det betyr at mye av uka etter hjemkomsten har bestått i å forberede for tur. En viktig del av pakkingen har vært å merke tøy. De holder for det meste styr på tingene sine, ungene, men når mange speidere skal bo i telt i en hel uke med tilnærmet likt utstyr i hver eneste sekk, da er det greit med navnelapper. På hver støvel og hver sokk.

Innimellom pakking og merking tok vi oss tid til å feire gammel-faffa. Han fylte 85 år på torsdag, og nesten hele familien var samlet til fest. Da var det god anledning til å forspise seg på snitter …

… og på moltekrem. Bestefar hadde et par uker tidligere vært på moltetur, og det får vi andre nyte godt av i hvert eneste bursdagsselskap. Det er fast meny, det, når bestefar fyller år, med moltekrem til kaffen.

Du kan jo gjette hvem som bidro med vafler?
Lær å lage vaffelrose HER

Vemodig og rørende omsorg

Dagen etter var husbonden og ungene innom bestefar for å levere tilbake et kjøkkenredskap jeg hadde lånt. Da kom veslebonden så fornøyd hjem med en hel pose full av rørte jordbær. Gammel-faffa hadde nemlig merket seg at gutten var så glad i vafler med syltetøy på, så han hadde sørget for litt ekstra proviant utover vinteren til oss.

Sånne bestefarer, altså! Og hele familiens tante, altså bestefars storesøster på 89, hadde strikket sokker til hele hurven som vi fikk med oss hjem.

Jeg kjenner at jeg blir smått vemodig av den tanken også, for det er noe med den generasjonen som vi andre mangler. Skjønt, det er likevel håp, for det er lenge siden jeg har sett ungene så glade for noe som de raggsokkene. Enda så varmt det var, så var ikke sokkene til å få av føttene på i alle fall to av tre unger det neste døgnet. Jeg blir glad når jeg ser at noe så elementært som sokker kan glede barna. Kan hende var det forresten ikke bare sokkene heller, men det at noen hadde tenkt spesielt på dem. Sånt gjør godt for noen hver.

Pusene og meg

Og så kom helga. I går morges dro tre stykk speidere og en speiderleder på tur. Den minste av de fire var ekstra spent, for veslebror har aldri vært en hel uke på leir før og langt mindre en hel uke vekk fra mamma! Om noen fortjener å bli kalt mammadalt, så er det han, lille hjertet. Men! Både han og jeg er overbevist om at det kommer til å gå veldig, veldig bra.

Nå er det bare pusene og meg hjemme. Som du ser, tar vi det med ro.

Men, ikke for det! Jeg har allerede prestert å lage meg en ordentlig middag, uten hjelp av kokken Fjordland. Det er ikke verst, bare det, for når jeg er alene hjemme, sånn som nå, så gir jeg som regel husmora helt fri.

Og hva bruker man egentlig en lørdagskveld om sensommeren til når man er hjemme alene? Jo, man tar seg en tur.

Jeg gikk en tur ned til elva og passet på å plukke en bukett blomster i samme slengen. Fortsatt står det blomster i grøftekanten bortetter, men det begynner å bli utplukka, hadde jeg nær sagt. Det er sensommer, det er ikke til å komme i fra selv om det er aldri så vemodig og vi fortrenger det aldri så mye.

Men, sensommer er sommer, det også! Og om uka har vært aldri så vemodig, så er i alle fall én ting sikkert: Det har vært sommer, 100 %! Med ferie, feiring, utemiddager og alt som hører sommeren til. Nå ligger en ny uke foran oss. For min del blir den alene hjemme, med pusene, så får vi se, da, hva vi fyller den med! Velkommen til å henge på. Husk at du kan godta varsler fra siden for ikke å gå glipp av noe som helst.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg