Mye på menyen

Dette har vært en uke med mye på menyen. Gårdsarbeid, storbytur, sykehusbesøk og sosialt samvær. La oss ta et tilbakeblikk på uka i bilder.

Uoversiktlig

Veldig ofte, når jeg sitter og skriver på disse Uka i bilder-innleggene, syns jeg det er lett å kategorisere ukene. Ukene har vært preget med overvekt av én eller to ting som gjør at jeg liksom kan si at det har vært uka for dét eller dét. Denne uka har det vært altfor mye på menyen til at jeg klarer det.

Det merkes også i hodet. Selv om jeg har gjort mitt beste for å få hodet litt over vannet denne uka, så føler jeg også at jeg har mistet oversikten litt. Glippet taket på den røde tråden i arbeidet mitt, liksom. Det kommer nok helt enkelt av at det har vært, som jeg har skrevet om litt tidligere denne uka, litt for mange ting på agendaen som har avbrutt det jeg egentlig holder på med om dagen. Det er jo liksom vårarbeidet, men så dukker det opp noe annet hist og her likevel.

Det å få hodet over vannet er en livsnødvendighet innimellom.

Les innlegget fra tidligere i uka HER

Mandagen begynte imidlertid akkurat der, med vårarbeid. Først og fremst fikk jeg pottet om en god del av plantene i vinduskarmen.

Siden har det vært moro å følge med dem, for jammen har de vist at de satte pris på ny og mer jord. De strekker seg som bare det! Dette lover godt. Og det gjorde det også for uka hva bevegelse angikk, da dette var status mandag kveld:

Mye grønt på menyen

Det har vært en god del vårarbeide på menyen denne uka, altså. Tirsdag hadde jeg også god tid til å holde på ute. Da fikk jeg blant annet endelig flyttet humleplanta jeg i mange år hadde tenkt på å finne en bedre plass til enn under magnoliatreet.

Humleplanta fikk faktisk et helt eget innlegg da den var på flyttefot.

Du finner det HER

Mens jeg stod og knotet innunder magnoliatreet, fant jeg også en annen raring jeg ikke dro kjensel på som magnolia. Ja, eller dro kjensel på ved navn i det hele tatt. Dermed fisket jeg artsorakelet fram fra lomma for første gang i år.

Det er en app jeg har mye glede av når jeg ferdes ute i sommerhalvåret og om høsten. Den gjør meg liksom mer bevisst på å være nysgjerrig fordi jeg kan finne ut av ting umiddelbart så sant jeg har telefonen med meg. Selv om jeg er veldig glad i floraen min, er det likevel ikke noe jeg har i lomma. Dermed er det lett å tenke at det samme kan det være, når jeg går forbi noe jeg ikke kjenner igjen. Når jeg bare kan finne fram en app, så blir det fort noe annet.

Denne saken under magnoliaen var, i følge artsorakelet, med stor sannsynlighet, rødhyll. Så da vet vi det!

Vil jeg miste øret?

Av alt som har stått på menyen denne uka, så har det også vært to sykehusbesøk. Jeg har fått vannet blomstene mine på både ØNH-avdelingen og hos bildediagnostikk.

På ØNH fikk jeg satt inn et nytt dren i øret i håp om å redusere Ménière-anfallene jeg har vært plaget med i våres. Jeg hadde fullstendig glemt fra tidligere at dette drenet forvrenger lydbildet mitt fullstendig, og selv om jeg er fornøyd med utsiktene til færre anfall, så river alle rundt meg seg i håret. Jeg får jo ikke med meg noe av det som blir sagt! Det er som regel først etter tredje «hæ?» jeg kommer på at jeg kan vende det friske øret til. Det syke oppfører seg som om det konstant er under vann, men så sant det funker, er det verdt det.

En smule skeptisk var jeg imidlertid på dette drenets vegne da jeg troppet opp for å ta MR-bilder av de hersens gallegangene mine. Det stod nemlig også på menyen denne uka. «Har du operert i hodet? Har du metaller her? Der?» Man kan bli nervevrak av mindre, kan jeg fortelle deg. Har jeg muligens en pacemaker som noen har glemt å informere om? En piercing jeg har fortrengt? Og enda jeg ikke har en eneste hårstrikk med metallklemme, så må jeg liksom trippelsjekke likevel når jeg ligger der på benken og venter på magnetene.

Men drenet, da? Jeg vet jo ikke hva det er laget av! «Nei, det vet vi ikke, men vi tror det går bra», var svaret jeg fikk da jeg informerte om det. Tror? Vi tror du skal slippe at øret ditt brenner opp og rives av og skaper infernalske smerter. Ta det helt med ro, detta tror vi går bra! Den er god, du!

Det gikk bra. Jeg fikk meg til og med en liten formiddagsdupp der i den store maskinen. Og bare fordi jeg hadde beholdt øret og ellers kommet meg helskinnet gjennom fire sykehusbesøk på to uker, så syntes jeg at jeg fortjente en premievaffel da jeg var ferdig.

Jeg gjorde det, sant?

Mer på menyen

Men, det har vært mer på menyen enn vafler, sykehusbesøk og grønne planter denne uka. Veslebror og jeg har jo vært på storbytur! Helt til hovedstaden med tog for å se på Fantorangen på teater!

Osloturen fikk sitt eget innlegg før helga.

Du finner det HER

Og når vi først er inne på den kulturelle menyen? Jeg har ikke bare vært på korøvelse denne uka, men også konsert!

Det er ikke så ofte jeg farter ut av huset en lørdagskveld, men i går benyttet jeg anledningen da resten av familien likevel var på speidertur. Nå kan jo både de og jeg gjøre ting sammen og hver for oss på en lørdag uansett, men det er likevel rart med det når lørdagskvelden kommer. Da blir det ofte sofaen som lokker hele gjengen, men i går tok jeg meg sammen og kom meg ut. Det ble en veldig fin kveld med både gode musikalske opplevelser, påfyll for sjelen og litt samvær med flere fine mennesker jeg setter pris på at er en del av livet.

I går hadde jeg en lørdag til fri disposisjon, og det gjorde underverker for batteriene mine.

Les mer HER

Når det er mye på menyen, noe det jo gjerne er på våren, så er det innimellom godt å kunne utfordre seg selv litt ekstra på sånt. Som regel er løsningen min å redusere det jeg kan i kalenderen når det er litt for mye, men det er like mye det å skape likevekt som er nøkkelen til å føle seg ovenpå. Det å få litt påfyll på flere områder kan være vel så viktig som å stenge alt ute. Det erfarte jeg virkelig i går.

Faste holdepunkter

Ja, det har i sannhet vært en uke med mye på menyen dette. Jeg har likevel klart å holde en viss rytme i den. Det er mye takket være et aprilmål jeg satte meg, om å styrke kjernemuskulaturen min. Jeg har vært flink til å trene denne uka!

Det har gitt såpass mye glede og mestringsfølelse, i tillegg til allerede merkbar bedring i vondtene, at det er fullstendig verdt det, den tiden det tar. Jeg kan imidlertid melde om et variert klientell på det treningssenteret jeg frekventerer:

De er ikke så gode på å pushe meg i planken, men de sørger i alle fall for at jeg ikke er alene.

Nå er det søndag kveld. Uka er over, den med mye på menyen. Neste uke har litt mindre for seg, og jeg planlegger å bruke den til å plukke opp alle de trådene jeg føler henger litt i løse lufta nå. Det er mye som står litt sånn halvgjort rundt omkring nå. Noe fordi været har påvirket, men aller mest fordi jeg ikke har rukket å fullføre fordi noe annet alltid har kommet i veien. Neste uke skal bli uka for avslutninger. Håper jeg.

Vi går inn i mai, og det betyr også at vi nærmer oss målstreken for vårarbeidet. Det krever en innsats, og den må bare legges ned om sjølbergingen skal kaste av seg og gi mat til høsten og vinteren. Men det får vi ta tak i i morgen. Nå skal kvelden nytes. Håper uka di har vært godt og at du har lyst til å henge med her på Hverdagen på Fjellborg også neste uke. Husk at du kan godta varsler fra siden her for ikke å gå glipp av noe.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg