Julius og Teodor – når kjæledyr dør

Å være dyreeier er ikke bare kos og glede. Det er også sterk sorg. Det har vi virkelig fått kjenne på her på Fjellborg de siste par ukene. Vi har måttet ta farvel med både Teodor og Julius, og det var ikke gøy!

Først var det Teodor

For et par uker siden, da jeg kom ut med tørrfôrfrokosten til Teodor, kanina vår, så lå han død i buret sitt. Det ble ikke akkurat den gode starten på dagen som jeg hadde sett for meg. Men, hva skal man gjøre?

Jeg fant trøst i at han hadde fått en lang og fin sommer ute med masse selskap av unger som lekte i nærheten av ham. Om sommeren blir det dessuten ekstra mye godsaker, for det er veldig lett å plukke med seg noen løvetannblader eller annet når vi er på vei inn. Siden Teodor hadde utegården sin like utenfor døra her, ble det mange turer forbi i løpet av dagen.

Begynnelsen på slutten

Selv om han enda manglet et år på å oppnå «gjennomsnittelig levealder» for dvergveddere, var det likevel ingen stor overraskelse den morgenen. Teodor hadde en verkebyll over øyet i sommer. Det resulterte i både veterinær og penicillin. Han ble bra da, men vi erfarer at sånne småting ofte blir begynnelsen på mer for slike småtasser.

Det begynner å bli mange år siden Teodor ble introdusert her på Hverdagen på Fjellborg.

Du kan få en gjensyn HER

Teodor gav mye av både selskap og glede, og selv om han vil bli savnet flytter det nok likevel ikke inn en etterfølger med det samme. Denne høsten har vært såpass turbulent at vi skal gi oss tid til å hente oss inn igjen i vinter før vi eventuelt tenker i de baner igjen.

«Er begge kattene hjemme?»

Sorgen over Teodor hadde såvidt lagt seg litt da det tikket inn en SMS tirsdag denne uka. «Har dere begge kattene hjemme? Det er funnet en i diket ved …» Jeg stod midt i middagen, men måtte ta en liten runde. For, hadde jeg egentlig oversikt over hvor mange katter som var hjemme?

Julius og Sokrates er så like, at når jeg ser en av dem inne eller ute gjør jeg ikke annet enn å registrere at jeg ser en katt. Hvem av dem det er, legger jeg sjelden merke til. Nå gikk jeg ut på trappa og så etter, for jeg visste at jeg akkurat hadde sluppet én ut sammen med litt mat. Og ganske riktig: Der satt én. Sokrates.

Dårlig følelse for Julius

Vi spiste middagen med en dårlig følelse i magen den tirsdagen. Husbonden var i et møte, så det var bare ungene og meg. Da tallerkenene var spist rene, bad jeg ungene om å rydde av bordet mens jeg selv kledde meg og gikk for å se på det jeg så inderlig håpet at ikke var Julius. «Kjære Gud, ikke la det være Julius! Kjære Gud, ikke la det være Julius!»

Men det var litt for sent å be Gud om å spare katten vår. Det var Julius som lå der i diket, stiv og våt. Stakkars Juliusen vår. Det var en lang vei hjem i duskregnet med den døde katten i armene.

Sorg er viktig

I gangen hjemme møtte ungene meg. «Var det Julius?» Jeg behøvde ikke være tvil om hvordan de tre ungene følte det for at pusen deres var død. Selv veslebror, som egentlig syns at pus bare har vært i veien, var utrøstelig.

Akkurat dét var på én måte godt å se. For han som daglig forteller de andre barna i barnehagen om hvordan vi hogger hodet av høna, og gleder seg helt enormt til vi skal slakte gris; forstår han forskjell på dyrene?

Åpenbart! Selv for en liten gutt på tre er det forskjell på et husdyr vi har for matens skyld og et kjæledyr vi har for selskapets skyld. Det syns jeg er fint, for da har vi oppnådd noe av det vi forsøker å lære barna våre. Ikke at kattens liv er mer verdt enn høna sitt, men de har ulike funksjoner. Også for oss.

Det ble ikke gjort så mye mer den dagen. Sorgen skal få ta sin plass. Også når det er sorgen over dyr. Det er forferdelig trist når en pelskledt venn dør, men rasjonelt sett er det fint at barna får oppleve også denne siden av livet. Sorg er like viktig å stå i som alle andre følelser, men det krever kanskje litt mer trening. Hvor brutalt det enn høres, så er det jo nettopp hva dette blir for barna. Å miste en katt er i de fleste tilfeller ikke skjellsettende, men de vil for alltid huske følelsen.

Begravelse for Julius

I går holdt vi begravelse. Under noen fine bøketrær bak garasjen gravde vi et hull stort nok til Juliusen vår. Veslebror sendte med ham en sten i grava før vi la jorden pent over ham. Merkelig nok synes ingen av ungene dét var spesielt ille, men kan hende var opplevelsen mer spennende enn tankevekkende for dem. Jeg synes ikke det er noe festlig å se jorden dekke til den fine, myke pelsen.

Julius fikk en gravsten, og da vi kom inn igjen fikk nok Sokrates litt ekstra med kos. Måtte han aldri lide samme skjebne! Foreløpig har vi ikke merket noe på ham at tvillingbroren er borte, og det for alltid. At han er vekk har han nok forstått, men den menneskelige tankegangen er det vi som har. Det synes jeg da også er en trøst, så slipper vi liksom å bli helt knust på Sokrates sine vegne også. Vi er triste nok som det er over å ha mistet en firbent venn.

Kalkulert risiko

«Skjønner ikke folk at det bor dyr og barn her?» ville veslebonden i fortvilelsen vite da sorgen var som tyngst tirsdag kveld. Og han kan så si. Vi vet at det følger med en risiko å være katteeier med en vei med 80-sone som nærmeste nabo. Vi kan ikke bli sinte for at noen har vært så uheldige å kjøre på akkurat vår katt. Men lei oss? Veldig! Og vi skulle likt å vite hva som skjedde i det øyeblikket det gikk så galt. Skjønt … det ville neppe gjort noen forskjell. Ungene kan vi lære å gå pent på kanten når de ferdes langs den samme veien. Det er verre med katta.

Om halvannen uke går også grisen. Da sitter vi bare igjen med Sokrates og en flokk høner. Det blir tomt! Og sånn skal det få være på Fjellborg gjennom vinteren. Akkurat det med Teodor og Julis var jo langt fra planlagt, men husdyr er det godt ikke å ha for mange av gjennom vinteren når vi driver på vårt vis.

«På vårt vis» innebærer også en visshet om at døden er en like naturlig del av livet som livet selv. Det bare ble litt ubalanse her akkurat nå, men vi skal nok komme oss videre etter dette også. Vi får ta det for hva det er; en del av hverdagen på Fjellborg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg