Pepperkaker på pepperkakebakers vis

Når en pepperkakebaker baker pepperkakekaker … Så blir det ille trivelig! Det ble det i alle fall her da vi bakte pepperkaker litt tidligere i uka. Og det er når vi baker pepperkaker at det virkelig blir synlig hvor store ungene har blitt!

Pepperkaker i lange baner

Pepperkaker er og blir en favoritt her på Fjellborg. Ikke så rart, kanskje, med tre gutter i flokken og attpåtil to kakeglade voksne. Jevnt og trutt har vi økt størrelsen på pepperkakedeigen og antall kaker. I år er vi oppe på trippel porsjon, og enda er både veslebonden og veslekæll bekymret for om det er nok pepperkaker!

Jeg er ikke like bekymret, men samtidig blir det jo spennende å se når vi dekker kakebordet i nyttårshelga; hvor langt rakk en trippel porsjon?

Pepperkaker gir ambivalente følelser

Jeg baker gladelig mye av det som blir spist. Likevel skal jeg nok innrømme at pepperkakebaksten har jeg de siste årene gått til med en ambivalent følelse. Alle vil ha pepperkaker, men ingen vil lage dem!

Én etter én har de gått lei, og lusket ut av kjøkkenet på rekke og rad. Og så har jeg stått der, da, til langt utover kvelden og kjevlet og stukket og stekt og repetert.

Nettopp derfor gikk jeg i år til kjøkkenbenken med en tanke om at vi får bake så lenge ungene syns det er gøy. «Resten av deigen får jeg på mest mulig effektive måte få unna i morgen.»

Det nye kjøkkenet leverer

Da de to eldste kom hjem fra skolen satte vi i gang. Brettene med pepperkaker fyltes opp i en fei. Ja, til og med veslebonden, som tidligere ikke helt har hatt dreisen på kjevlinga, produserte uten et knyst! Husbonden og veslebror kom hjem, og da var det at vi fikk merke at vi har fått nytt kjøkken siden i fjor:

I stedet for å rydde vekk alt, vaske av benker og bord, så kunne vi bare la det stå! Vi satt deigen kaldt, men det var ellers plass til å forberede middagen og å spise den uten at det gikk utover pepperkakebaksten. Det var så deilig! Og antakelig avgjørende …

For mens jeg ryddet vekk etter middagen, kunne ungene gjenoppta pepperkakebakingen med det samme. Nå var også veslebror med, og han var mer enn klar for å bake pepperkaker!

Husbonden kom også ut på kjøkkenet og sluttet seg til pepperkakebakerlaget. Vi hadde begge stekerommene på den elektriske komfyren i sving og attpåtil tok vi i bruk vedkomfyren. Haugen med pepperkaker vokste og vokste – og alle var med! Ja, så unna gikk det, at jeg til og med fant fram deigen til sirupssnippene med det samme! Godt for alt som er unnagjort, ikke sant?

Stor deig og store barn

Pepperkakedeigen forsvant på null tid, og det var en ganske paff mamma som stod der med en tom pepperkakedeigbolle lenge før det var forventet. Hva skjedde?

Ungene har blitt større. Og større unger betyr mer selvstendige unger. Jo mer de klarer selv, jo mindre venting blir det og da holder de interessen oppe. Og når ikke én lusker vekk, så blir de andre to også. Det er rart, det der. Et større kjøkken hadde nok også sitt å si. Ikke bare for større stekekapasitet, men også fordi kjøkkenet nå er et oppholdsrom med plass til oss alle uten at vi må kjempe om den. Da blir det også hyggeligere å arbeide der sammen.

Det beste med å bake pepperkaker

Dagen etter ventet uansett det beste med hele pepperkakebakingen: Pynting av pepperkaker! Det er selve premien for hele bakinga, og det finnes ikke grenser for de kreaturene som tar form på kjøkkenbenken når ungene slipper løs med melis og sjokoladelinser.

Så nå er altså kakeboksene fulle. Av sykebiler, sauer med rød og hvit ull, racerbiler, traktorer av alle slag, reinsdyr, griser, koner og menn. Så får vi se, da, hvor lenge de varer. Er det nok?