Juletrejakt hos oldefar

I dag var dagen for den kanskje hyggeligste juleforberedelsen av dem alle: Juletrejakt hos oldefar! Ble det fangst?

Tvers over elva på juletrejakt

Oldefar har gård. Vi ser den fra kjøkkenvinduet her på Fjellborg, men vinterstid er det likevel en god bilturs reise unna. Gården ligger nemlig på den andre siden av elva, i nabobygda.

På gården bor oldefar sammen med ei sånn dame som alle burde ha minst én av i livet, også er vi vel ikke helt fremmed for at det bor en nisse på låven heller, der som her. Alle gårder og småbruk har en fjøsnisse. Det er noe alle vet!

Hvert år, omtrent på denne tida, tar vi turen over elva for det som er kan hende den hyggeligste juleforberedelsen av dem alle: Nemlig juletrejakt hos oldefar!

Og én ting er den spennende jakten der ute i skauen, men jeg liker også så godt det fullstendige fraværet av stress som hviler over tun og hus der borte, på den andre siden av elva.

Å synke ned i sofaen i den varme stua og få servert kaffe, mat og en god samtale, etter en stund ute i kulda, det er kan hende den mest verdifulle pausa for meg i hele desember.

Klar til avreise

Noenlunde stressfritt kan jeg imidlertid ikke påstå at det er på vei ut døra her på vår side av elva, rett før avreise.

Saga? Hvor er den? (I drivhuset, for der hersker jeg, og da forsvinner den ikke.) Veslekæll vil også å ha med sin sag, og forter seg inn igjen og opp i turkassa.

Samtidig er vottene til veslebror vekk, helt til en av oss kommer på at de henger på vedkomfyren til tørk etter barnehagen i går. Og veslebonden? Hvor er han? (Ferdig påkledd og i bilen.)

Så må vi huske julegavene, og mor sine votter og far bilnøklene. Katten kommer jeg på i siste liten at må ut, og veslekæll som kommer farende ned trappa med saga si blir bedt om å finne den, han som ikke har sko på.

Omsider er katten ute, unger, julegaver, votter og voksne plassert i bilen og sager er dobbeltsjekket at ligger i bagasjen. Vi er klar for avreise og juletrejakt hos oldefar!

Ikke helt Griswalds

Har du sett Hjelp det er juleferie? Vi er ikke der. Husbonden og jeg insisterer ikke på allsang i bilen, selv om På låven sitter nissen nok streifer anlegget i bilen så vidt det er. Med en fireåring i familien skal det ikke stå på verken entusiasme eller juleglede!

«Er vi framme snart?» Alle vet hvor vi skal, men spørsmålet må besvares minst fem ganger likevel. «Å! Jeg skulle ønske vi kunne kjørt båten! Hvorfor kan vi ikke kjøre båten?» Og jeg minner om, for minst tusende gang siden september, om hvorfor vi ikke kan kjøre båt.

Det begynner å bli en stund siden båten var på elva nå.

Bli med på årets siste tur HER

Når vi så omsider er framme står traktoren klar på tunet. Den gamle, blå Ford’n til oldefar. Etter å ha hilst og takket for sist, stabler vi oss opp på traktorhengeren og gjør det så komfortabelt som det er mulig å få det på en iskald henger i midten av desember. Oldefar har funnet fram litt varmt å sitte på og pledd til å ha over bena.

Oldefar snur seg en siste gang i traktorsetet sitt og sjekker. Er alle klare? Da kan årets juletrejakt begynne!

Juletrejakt

Etter å ha kjørt en liten stund, innover der og bortover der, så er vi inne i skauen som tilhører gården. I motsatt rekkefølge som vi klatret opp på hengeren, klatrer vi nå ned. Sag er selvsagt med.

Hvor står det fineste juletreet? Veslebror har ikke tatt snauere mål av seg i år enn at han skulle ha verdens fineste juletre! Vi er litt usikre på om det, rent objektivt sett, står i oldefar sin skau, men det er i grunnen ikke trærne du ser på glanset papir vi er ute etter.

Noenlunde symmetri er fint, og en rett stamme. Er det tettvokst er det fint, men enda viktigere er det at det har den rette størrelsen i både høyde og bredde. Det skal jo tross alt få plass i stua!

Hva med dette? Nei, det mangler grener nederst. Vi går litt videre. Jeg finner et jeg synes er fint, men så er plutselig husbonden vekk. «Hallo?» Ikke så altfor langt borte fra hører jeg svar, men ikke et menneske er å se. «Hvor er du?» «Her! Ved den store grana!» Der, ja …

Omsider finner vi hverandre. Husbonden er enig i at det er et fint tre jeg har funnet, men han har også ett han gjerne vil vise meg. Juletrejakt er ikke å ta det første og det beste, men å vurdere alle trær og muligheter nøye. Jeg traver etter husbonden under grener og over stener. «Det der?» Han ser spørrende på meg, og jeg hører det velkjente, unisone englekoret synge: «Aaaaa!» Dette er treet!

I fjor ødela været alt, og vi endte opp i bakken bak smia!

Få et gjensyn HER

Jakten på ungene

Når julegrana er vel nede og lagt på traktorhengeren, begynner jakten på ungene. De er skauvante og absolutt ikke redd for å komme vekk fra mamma og pappa der ute i skauen. Dessuten så er jo oldefar sammen med dem, og de er på juletrejakt for seg.

Ja, for her hos oss har vi nemlig tradisjon for at ungene får ha hvert sitt lille juletre på rommene sine også. Det er en tradisjon som er videreført fra min barndom, og det er stor stas å finne sitt eget juletre, hugge det ned for egen regning og kanskje det aller viktigste: Pynte det selv på lille julaften!

Veslekæll er fullstendig selvhjulpen på området. Han jakter og hugger og lemper tre på henger som om han aldri hadde gjort annet. Men, så begynner han da også å få god trening! Første gang han var på juletrejakt hos oldefar var han to måneder gammel og hang i bæresele på magen.

Veslebonden har også funnet seg ei fin gran. Siden han har det varmeste soverommet, med pipa fra kjøkkenet passerende gjennom rommet, er vi ekstra påpasselig med å se til at treet han ønsker seg ikke har frostskader. De tåler nemlig ikke så mye når de først kommer i hus, og et varmt rom hjelper ikke. Også han får for egen regning treet ned, og sleper det stolt etter seg tilbake til hengeren.

Juletrejakt med veslebror

Veslebror er selvsagt også med på juletrejakt. Med nisselua godt trædd ned over ørene kjemper han seg gjennom kvist og kvast i jakten på verdens fineste juletre.

Det er imidlertid ikke bare, bare, for drømmen er stor og rommet lite. Veslebror har det minste soverommet av de tre, og ikke all verdens plass å gi bort til et juletre. Da må ambisjonene vike til fordel for mulighetene.

Men, på størrelsen skal ingen dømme, og veslebror finner til slutt et fint tre, han også. Han prøver, etter beste evne, å sage det ned selv, men må få litt hjelp av pappa i innspurten. Og jammen er det kjekt med en storebror når treet skal fraktes til hengeren!

Og, med det siste juletreet på traktorhengeren er årets juletrejakt over. Unger, sag, votter, trær og voksne stuer seg sammen på hengeren for den humpete tilbaketuren. Oldefar starter traktoren og ser til at alle sitter godt, og så tøffer vi tilbake gjennom skauen.

Førjultidens hyggeligste tradisjon

Tilbake på gården lempes vi av hengeren. Husbonden får stablet fangsten fra juletrejakten på bilhengeren og festet trærne forsvarlig. I mellomtiden går vi andre inn og tar av oss alle de lagene med klær som er påkrevd en desemberdag i skauen.

Inne venter kona til oldefar og en ovn som varmer godt i stua. Hun lurer på om vi fant noen trær, og ungene forteller ivrig. Omsider kommer oldefar selv og husbonden inn igjen også. Så får vi både kaffe og mat og brus og har det riktig så godt en lang stund.

Men, så er det en som kikker på klokka og kommer på at det er på tide å vende snuten mot vår side av elva igjen. Ikke for at vi ikke har det hyggelig, for denne stunden på gården hos oldefar og kona hans er førjultidens hyggeligste tradisjon, men dagen har mer å by på.

Vi takker for oss og tar på oss akkurat så mye klær at vi ikke fryser når vi går ut. Resten tar vi under armen og legger i bagasjerommet. I siste liten kommer vi på at vi hadde jo med oss julegaver også, som veksles inn i vår gave. Vi ønsker hverandre god jul og minner om at kaffen kan settes over i romjula også. Det siste vi gjør før vi sier morna og kjører, er å vinke til huset vårt, der på den andre siden av elva, liksom for å si fra at vi kommer snart.

Så starter vi bilen og ruller ut av tunet for denne gang. I det vi kjører, syns jeg ganske sikkert at jeg ser ei rød lita lue titte ut av stabburdøra. Så bor han der fortsatt, da.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg