På bytur med veslebror

I går var veslebror og jeg på bytur til hovedstaden. Det var en tur vi hadde gledet oss lenge til, men jammen var vi glad da vi til slutt kom hjem igjen også.

Noe å glede seg til

«Jeg klarer ikke å vente lenger», har veslebror sagt mange ganger denne uka. Ikke så rart, kanskje, for han visste nøyaktig hvilken dag vi skulle på bytur og hva vi skulle gjøre der. «Er det snart torsda’n?» Og ja, i går var det endelig torsdag, bytur og teater.

Det var selvsagt teateret veslebror gledet seg mest til. Å gå på teater er spennende for både liten og stor, og opp gjennom årene har jeg forsøkt å være flink til å ta med barna på nettopp teater. Det har blitt forestillinger med både Nini og Mummitrollet, Muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans, Bukkene Bruse på badeland, Snekker Andersen, Albert Åberg og Karius og Baktus. Noen av forestillingene har vi til og med sett flere ganger!

Snekker Andersen er nesten et must for julestemningens skyld.

Bli med på teatertur HER

I går var det Fantorangen som stod på scenen, sammen med Fantus og Pivi. Veslebror fikk selv velge, og han var spent som bare en gutt på fem år kan være da vi ankom Oslo Nye Teater Trikkestallen i går formiddag. Vi hadde smurt med oss matpakker som vi spiste i foajeen før forestillingen. Ikke kan man vel være sulten på teater?

Til slutt åpnet endelig dørene, og ventetiden var over. Veslebror satt som et tent lys gjennom hele den tre kvarter lange forestillingen. Dukketeater engasjerer!

Alt man må på bytur

Da teateret var ferdig spurte jeg veslebror hva han så ville gjøre. Når vi først var på skikkelig bytur i hovedstaden og greier, skulle det jammen tatt seg ut om vi satte oss rett på første tog hjem! (Selv om det vel var akkurat det vi burde ha gjort for å komme hjem på enkleste vis.)

Veslebror ville besøke en lekebutikk. Han hadde bursdagspenger som brant i lomma og som han gjerne ville ha byttet med et kosedyr. Dermed fisket vi fram Google maps fra lomma og fant både lekebutikk og riktig buss for å komme oss dit. Én ting er at vi er bønder i byen, men uten den appen hadde vi ikke vært bare på bytur, men også på skikkelig bærtur!

Det ble lekebutikk og det ble kosedyr. Inspirert av teaterforestillingen, en Pivi, for å være nøyaktig. Og så ble det kafé. Mye kan sies om storbyen, men kafeer med melkefri alternativer er de gode på, og veslebror og jeg kunne nyte hver vår bolle med vaniljekrem hos Baker Hansen. Det er større stas enn man kan ane for en melkeallergiker på fem år. Kafébesøk tilhører de ytterste sjeldenhetene, for det ender stort sett bare i skuffelse for både liten og stor her hjemme.

Etter å ha spist oss mette på boller, tok vi bena fatt nedover Karl Johan. Foran universitetet stanset vi litt ved statuen av Gunnar Sønsteby. Veslebror lurte på hvem det var, og da jeg hadde forklart ham det, konstaterte gutten kort og godt: «Han er min favorittperson, selv om han er død.» Ja, jo. Han troner høyt, 24.

«Ikke sånn jeg hadde tenkt»

Vi hadde det veldig koselig på bytur, veslebror og jeg. Vi var likevel enig om at nok var nok ganske tidlig. Teater, lekebutikk og kafé er liksom nok for å fylle kosekvota for to bygdafolk på tur. Dermed bestilte vi togbilletter og kom oss til Oslo S. Bare for å ende på en buss i stedet.

Like før toget vårt skulle kjøre, var det en som hadde fått nok av livet i Ski og det lammet all togtrafikken. Det ble det fullstendige kaos, og de to utskremte fra Vy som skulle forsøke å holde orden i folkemengden fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. De gapte og skrek og var alt annet enn hyggelige mot fortvilte reisende med mange spørsmål. Det hele opplevdes både kaotisk og uoversiktlig.

Det var det vel også, for så vidt, for vi ble etter hvert dyttet på en buss med beskjed om at vi skulle skysses til Vestby og ta toget videre hjem derfra. Men, i Vestby stoppet det ingen buss. Den stoppet ikke før i Halden, den! Og da var jeg litt enig med veslebror, som mer enn én gang mellom Oslo og Halden forkynte at det «var ikke slik jeg hadde tenkt at det skulle bli».

I Halden måtte vi finne et tog som gikk tilbake til Sarpsborg igjen, og mens vi satt og ventet på en konduktør som ikke kom, kom det for meg hvilke enorme ringvirkninger én persons avslutning av livet fikk for så mange andre menneskers liv. For veslebror og meg bød det ikke på større utfordringer enn at det ble brødskiver til middag, men alle de som ikke rakk videre transport, foreldre som ikke rakk å hente barna i barnehagen, fotballaget som ikke fikk trening den dagen fordi treneren satt på en buss ett eller annet sted, bussjåfører som måtte arbeide overtid. De etterlatte med alle sine ubesvarte spørsmål, ikke minst. Én sten i vannet …

Fint på bytur, men hjemme best

Men, vi kom oss hjem til slutt, veslebror og jeg. Selv om hjemreisen bestod av litt mer buss og litt mindre tog enn vi hadde tenkt oss, så var vi likevel enig om at vi hadde hatt det veldig fint på bytur.

Men, vi var også enig om at det var veldig fint å komme hjem. Man blir nemlig veldig sliten, både en femåring og en mamma, av å glede seg så veldig til noe så veldig lenge. Det er mange inntrykk som skal fordøyes. Ikke minst er det mye man gjerne vil fortelle til både storebrødre og pappa når man endelig kommer hjem.

Oslo har en helt egen form for magi, er min erfaring.

Les mer HER

Storebrødrene gledet seg med veslebror over opplevelsene hans. De har vært på sin andel teaterturer, de også, og er fullt innforstått med at nå er det veslebrors tur. Vi har dessuten litt andre planer utover året, som veslebror er litt for liten til å være med på.

Aller først skal de imidlertid kose seg på speidertur! Husbonden, veslekæll og veslebonden reiste avgårde i ettermiddag, og veslebror følger på i morgen etter frokost. Denne turen er vårens høydepunkt, og de har gledet seg lenge! Jeg skal holde fortet hjemme. Og med det, så tar vi helga! Ha en god en!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg