Helg litt til

Ny dag, ny mandag, ny uke, nye muligheter!
Men, jeg har lyst til å leve i helgefølelsen litt til, altså.
Vi hadde det jo så fint på tur!

Fredag formiddag dro vi oppover, og vi hadde en fin biltur herfra og til Vang. For to småbarnsforeldre var det veldig uvant å kunne fullføre hele setninger, uten en eneste avbrytelse på nesten seks timer i bilen. Vi fikk jo til og med snakket sammen!

Er man på noe som kan minne om bilferie rundt om i Norges land,
er det jo nærmest obligatorisk å ta et bilde av bilen parkert i slik
vakker, norsk natur. Jo mer møkkete bilen er, jo mer sporty og
eksotisk tur er man jo på.

Da vi kom frem, ble vi møtt av blide bønder, kaffe og hveteboller. Åh! Da var det godt med en kopp ordentlig kaffe, skal jeg fortelle dere, etter at husbonden hadde forsøkt å gi meg blodsukkersjokk et par timer tidligere, da han så kjærlig og omtenksomt (!) lot meg overta den slappe bensinstasjonlatten hans. Han bare glemte å si fra at han hadde tilsatt en sukkerplantasje av middels størrelse i den vesle koppen. For uinvidde: Jeg har aldri sukker i kaffen, og er generelt ikke så fryktelig glad i ting som er søtt. Reaksjon: En sprut av kaffe utover bukse og dørmatte og jeg vet ikke hva, tett etterfulgt av en lengre ordstrøm med beskyldninger à la «forsøker du å ta livet av meg» og «er du sprut, sprøyte gal, mann». Jeg er sikker på at blodsukkeret fortsatt er himmelhøyt etter det traumet der!

Østfoldinger har forresten også et stort behov for å bevise at de faktisk
har sett snø sommerstid, når de farter rundt i Norge. I hvertfall har jeg det.
Glemte å ta med en dagsfersk avis, men bildet er altså tatt i juli. Det syns
selvsagt ikke på bildet, men jeg har til og med to gensere på meg, altså!

Nå vel. Opp og frem kom vi oss, og vi fikk installert oss for natta så vi var klare for en ny og begivenhetsrik dag. Den startet med å hilse på alle de fine dyra på Sveji. De har jo ikke bare Tyinlam, må dere vite! Der er Hanefar Larser’n, guttungen hans, Jesus, og alle damene deres, Alva og ungene hennes, samt den nykastrerte pappa’n i fjøsgangen (jepp, kaniner), katten Oline, og Babe og Benjamin. Babe og Benjamin er to bittesmå minigriser, og da vi ble fortalt at de fikk et blåbær delt i fire servert til kveldsmaten sin, trodde vi knapt våre egne ører, vi som er vant til å gi svære kasser med mat når det er Lotta og Flotta som skal ha mat. Men, da vi så dem, skjønte vi jo godt hvorfor. Noe så smått og søtt!

Utover dagen satte vi kurs mot Jotunheimen og Fondsbu, en av Turistforeningens mange hytter. Her ventet snøballkasting i regnvær, og det jeg tror må være verdens beste kanelboller, servert med kakao og krem. Å sitte der inne, i den gode og varme stua, og skravle og le sammen med nye venner, var bare så fantastisk hyggelig at regnet som smalt mot ruta, ikke gjorde noen verdens ting. Faktisk var det litt rart å tenke på at kalenderen viste juli, når bekledning og stemning, tilsa noe nærmere bort i mot september. Men vet dere? Jeg elsket det! En liten forsmak på høst, og en påminnelse om alt det gode vi har i vente også etter at sommeren er over. Det kommer mer, liksom.

På vei ut til Tyin igjen, stoppet vi flere ganger langs veien og hilste på Tyinlammene. Frisk og flott fjellsau, som storkoser seg i noe av det vakreste Norge har å by på av natur, og lever Herrens glade dager før de skal selges som mat. Og la det bare være sagt, at bedre lammekjøtt? Det tror jeg du skal lete lenge etter! Av fjorårets besetning fikk vi levert både et helt lam, pinnekjøtt og fenalår, og det er det beste lammekjøttet vi noen sinne har smakt! Lotta og Flotta går en hard konkurranse i møte om å ligge på tallerkenen julaften, for å si det slik.

Til kveld ble vi invitert til et nydelig koldtbord, og enda så mette vi var, måtte vi bare ha litt til. Ja, etter denne helga, burde vi strengt tatt la være å spise frem til neste helg, sånn som vi har gapet og tygget. Boller og iskrem og enda flere boller og kanelboller og deilig koldtbord og potetgull og enda en bolle og…

Lørdag kveld ble husbonden og jeg sendt avgårde opp i fjellet på tur, og det var altså så gøy og spennende, at det skal få sitt eget innlegg, men før det kommer, tror jeg nesten at jeg må vise dere den lille suveniren vi fikk med oss hjem da vi dro i går. Veslebonden og veslekæll ble elleville da de fikk se den, og begeistringen stod like til himmels. Veslekæll og jeg er, som følge av denne suveniren, i gang med knallharde forhandlinger med husbonden. Vi gir oss ikke før vi seirer, men jeg tror vi skal ta det pent og med list, for husbonden har nemlig døpt suveniren vår for Forrett! Titt innom i morgen, så skal du få se…