Møt Forrett

«Det er mat! Skal vi ha det, skal vi ha det til mat!»
Har husbonden sagt. «Kommer inte på frågan!» har husmora kvittert med.
Slik har plata gått rundt og rundt i snart et år. Helt til vi var på Sveji i helga.

«Se så søte, da?» Ja, jo, husbonden kunne gå med på det. Han var bortom og tittet flere ganger, han også, på de fem små nøstene og den litt større som spratt rundt. Jeg tenkte som så, at det gikk jo i det minste an å høre hva Line skulle ha for en tass, og enten ville husbonden godta det, eller så ville han det ikke. Alle triksene i boka kan selvsagt ikke avsløres her, i full offentlighet, på en blogg som også husbonden følger tett, men jeg gikk til verks med den største diskresjon. Egentlig uten noe særlig forventning om et positivt utfall også, husbonden tatt i betraktning, men de gode maktene stod meg bi.

«Hæ? Tenk så moro for unga, da?» Med ett hadde husbonden syv forventningsfulle øyne på seg. Du sier ikke nei da, vet du, når sju voksne mennesker sitter og ser på deg, og appellerer til farsfølelsene dine. «Njæ. Syns enkli’ ikke at unga ska’ ha det så kult, jeg!» Det er ikke det du svarer da. Jeg hadde forholdt meg forholdsvis taus, men «det er du som har det siste ordet,» forsikret jeg ham, og la til at jeg muligens kunne gå med på et par belgiske kjemper, hvis bare vi andre kunne få ha en kosekanin som ikke skulle bli mat (han ønsker seg nemlig det). Og slik gikk det altså til at vi fikk med oss en kanin hjem fra Sveji. «Man må ha en suvenir når man har vært på tur!»

«Forrett,» kalte husbonden henne.
«Glem det!»
«Jammen se så liten, da! En passe forrett.»
«Nei.»

Hun oppførte seg pent hele veien hjem, den vesle suveniren, og selv om hun hadde fått en reisekasse med seg, så satt hun for det meste på fanget. Man må jo bli kjent! Til og med husbonden klarte ikke å la være å kose litt med det lille nøstet, som holdt oss med selskap på den seks timer lange bilturen. Ungene ble elleville da de fikk møte overraskelsen her i går formiddag, og veslekæll døpte henne øyeblikkelig for Nusse. Hun het opprinnelig Sprelleper, men en jente er en jente, mente han, så da ble det Nusse. Tomta er snart rensket for løvetannblader, og han småprater og ordner og styrer med henne, og syns at mamma er fryktelig streng som sier at Nusse ikke kan sove i sengen hans.

Helt motvillig er dog husbonden ikke. Han brukte store deler av dagen i går til å bygge et flott utebur til henne, og hun har fått en flott toppleilighet med panoramautsikt mot havet. Eller Glomma, da. Potato-potato. Det eneste vi diskuterer litt her nå, er hvorvidt hun skal være bare utekanin, eller også litt innekanin. Å ha en kanin hoppende rundt i stua, er langt utenfor hva husbonden syns han kan akseptere, men så er det heller ikke han som skal støvsuge. Og katten får jo være inne? En kanin kan bli minst like stueren som katta! Spørsmålet om hund er også fullstendig utelukket med denne kaninen. Dessuten er veslekæll ikke i tvil om hva han synes om saken, så hun blir sneket inn litt nå og da når pappa ikke følger helt med. Dermed får Nusse det beste av to verdener; masse kos og stell inne, og masse frisk luft, og hopp og sprett ute.

Nå gleder vi oss til å bli bedre kjent med henne. Vi håper og tror at hun vil trives godt her hjemme, og ønsker henne velkommen i gjengen. Noen forrett skal hun i hvertfall ikke bli! Mellom oss sagt, så tror jeg egentlig at hun er trygg for det; husbonden later til å være litt svak for henne han også, selv om han slettes ikke vil være ved det. Og det kan vi vel være enig i, folkens, at kaniner er ikke mat. Sant? Dere skal se at Nusse nok kommer til å sprette innom Hverdagen på Fjellborg med jevne mellomrom også, etter hvert som vi blir kjent med henne. Jeg tror det venter mye moro med den frøkna, nysgjerrig og spretten som det lille løvehodet vårt er.