Ut av dvalen

Det er mars og vår og for sjølbergeren er det på høy tid å komme ut av dvalen. Les mer om hvordan jeg bruker vinteren til min fordel i hverdagen som sjølberger.

En tid for dvale

Vi er på vei ut av dvalen og inn i vår ellevte vår og sesong her på Fjellborg. Det er knapt noe å reflektere over, for dagene avløser hverandre og tiden går. Det jeg derimot har reflektert en del over, mer og mer for hver sesong, er i hvor stor grad årstidene påvirker livet vi lever her på Fjellborg.

Tidligere, den gang hverdagen bestod av to fulltarbeidende, barnehagehenting, middagslaging og alt det andre som fyller livet til en småbarnsfamilie i vår tid, var det noe jeg ikke la merke til overhodet. Ikke utover at det enten var mørkt eller lyst litt lenger enn ellers.

Selvsagt var jeg trøttere om vinteren, jeg som andre, men refleksjonene om det strakte seg ikke lenger enn at det var slik det skulle være. Det er jo tross alt mørkt om vinteren. Nå, derimot, tenker jeg mer over også hvorfor det er sånn. I en hverdag som sjølberger er det jo selvsagt: Det er en tid for alt. Også hvile og å komme ut av dvalen.

En sammenheng

Vi bor i et land langt mot nord. Vintrene er lange, temmelig harde, og mørke. Det er fra naturens side mindre å ta seg til i vinterhalvåret enn det er om sommeren. Ingenting skal stelles og ingenting skal høstes. Det er hvile. Hele naturen har fått det med seg der den ligger i vinterdvale, bare ikke det moderne mennesket som peiser på i samme tempo som ellers i året. Er det rart et menneske blir utslitt?

I hverdagen som sjølberger har jeg blitt bevisst sammenhengen av mitt eget energinivå og årstiden vi er inne i. Riktignok er jeg heldig, og tilhører de som håndterer vinter og mørke godt, men jeg trenger langt mer søvn. En betydelig større grad av hvile. Det er som om én arbeidstime om sommeren krever to om vinteren.

Men, hva gjør vel det? Det er jo mindre å gjøre om vinteren. Ingen vekster som skal pleies med vann og omsorg. Ingen potetrenner som skal hyppes eller kålbed som skal lukes. Ikke et eneste eple skal plukkes og ikke så mye som et bringebær skal finne veien fra buskene ute til saftkokeren inne. Skauen er fri for sopp og bær, og grantrærne har knapt tenkt på å sette skudd. Hva skal vel jeg ta meg til utendørs da?

Men, så blir dagene lengre. Lyset får mer og mer plass, og jeg kjenner det på kroppen. I hver minste nerve går signalene: Det er vår, og på tide å komme ut av dvalen.

Vinterdvale til tross, så bruker jeg tiden godt – for å klare hverdagen som sjølberger om sommeren.

Les mer HER

Ut av dvalen

Jeg har kjent det helt siden like etter nyttår, litt mer for hver dag, at våren er på vei. Det er som om kreftene strekker en ørliten bit til for hver dag. Om én arbeidstime om sommeren krever to om vinteren, så har liksom den ene ekstratimen blitt fortært, minutt for minutt, sakte, men sikkert nå utover senvinteren. Søvnbehovet minker også.

Det er på tide å komme ut av dvalen. Liksom brette opp ermene og sette i gang. Skal det bli mat på bordet, så er det det som må til og å skaffe mat på bordet er jo selve forsettet til en sjølberger!

Det kribler i hele kroppen. Ideene om alt jeg vil, og ønsker å få til, bobler innvendig. Jeg kjenner meg lettere på foten og opprømt, klar for arbeid. Jeg er fulladet. Vinterens hvile har gjort nytten, og nå er jeg klar for å komme ut av dvalen og liksom vise hva jeg er god for. Hva godt vinteren har gjort for meg.

Det som gjennom vinteren har kjentes som et lite ork går lekende lett. Der jeg i september var sliten og lei, er jeg nå ivrig og klar for en ny arbeidsøkt. Er det ikke rart?

En del av naturen

Ikke egentlig. Det er ikke det minste rart! Det er jo sånn stilt med hele naturen. Bare se rundt deg etter som vårdagene står i kø. Krokusen smyger seg opp i dagslyset igjen og hasseltrærne begynner å sette knopper. Fuglene kvitrer, stadig flere og stadig mer. Ja, til og med sola ser ut til å være med på notene, og strekker seg høyere for hver dag som går. I kjøkkenhagen begynner rabarbraen å lure på’t og trærne blir mer vitale for hver dag etter som sevja stiger.

Da er det vel ikke rart at også jeg, som menneske, føler meg mer opplagt? Føler for å komme ut av dvalen, strekke meg riktig godt og kjenne våt jord gli mellom fingrene igjen.

Jeg gleder meg dessuten til å kjenne på den enorme rikdommen hverdagen som sjølberger byr på.

Les mer HER

Jeg er jo en del av naturen, jeg også. Et faktum som liksom ikke vies så mye oppmerksomhet i vår tid, i vår måte å leve på som samfunn. Der er det bare kravet til prestasjon som gjelder, og ingen spør om det faller seg naturlig sånn. I en hverdag som sjølberger har jeg lært meg å se det der på en annen måte. Rett og slett fordi det har blitt så tydelig for meg etter som årshjulet snurrer og ruller sin gang her på Fjellborg, gården som ikke er en gård.

Godt å komme ut av dvalen

Det er godt å se at det er sånn. Erfare det med både viten og kropp. Jeg opplever å stå så mye stødigere i min egen virkelighet når jeg er bevisst ikke bare hvordan energien endres gjennom året, men også hvorfor. Det er som om skuldrene senker seg av vissheten. Det finnes en forklaring, og nå eier jeg den og bruker den til min fordel.

Nå er det mars og vår, og det føles godt å komme ut av dvalen. Jeg føler meg uthvilt. Ikke trøtt og sliten etter en lang vinter, men riktig uthvilt. At kroppen slettes ikke har spilt på lag på tampen av vinteren er så sin sak; jeg kjenner forskjell.

Med nyvunnet energi i kroppen gleder jeg meg til å ta fatt på en ny sjølbergingssesong. Den ellevte i rekken her på Fjellborg. Jeg skal så, harve, grave, klippe, skjære, sette, nyte. Men, det er sant, for å kunne nyte må man yte. Det gjelder også i hverdagen som sjølberger. Uten innsats, ingen mat.

Dessuten, som jeg leste det i en bok nylig, om Historia om Helge Morstad: «Han lengtet etter den gode trettheten i kroppen, den fysiske utmattelsen som hardt kroppsarbeid ga. Arbeidskvilen var en velsignelse, en Guds gave til arbeidsfolk. Stuptrøtt til kvelds, sovne nesten før hodet kom ned på puta, sove djupt og drømmeløst helt til kroppen våknet av seg selv. En ny kropp, frisk og utkvilt.» De som vet, de vet.

Sjølberging på Hverdagen på Fjellborg

Nå som våren er her og sjølbergeren kommer ut av dvalen blir det også mer og mer innlegg om sjølberging her på Hverdagen på Fjellborg. Selv om det er høy aktivitet på bloggen også gjennom vinteren, så blir det liksom noe annet nå i den lyse årstida.

Etter som frukthagen våkner til liv, drivhus og kjøkkenhage fylles av spirer og vekster, bigårdsarbeidet tiltar og naturen i sin helhet kommer ut av dvalen etter vinteren, så blir det også mer å følge med her på Hverdagen på Fjellborg.

Jeg håper du blir med og lar deg inspirere. Kanskje blir dette året hvor du selv skal sette en sjølbergingsdrøm ut i livet? La oss heie hverandre fram!

Husk at du kan abonnere på bloggen ved å legge igjen e-postadressen din under. Det er også mulig å bli varslet om nye blogginnlegg direkte ved å godta varsler fra siden. Dessuten er jeg aktiv på Instagram med små hverdagsglimt som ikke alltid deles her. Følg med!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg