Ikke spør, engang!

Noen dager er litt tyngre enn andre å komme seg gjennom. I går var en sånn dag. Da er det ett svar som gjelder, uansett spørsmål: «Ikke spør, engang!»

Ikke spør engang

Jeg hadde levert veslebror i barnehagen og stod på kjøkkenet og fylte termokoppen med kaffe da husbonden kom. «Hvor mange kopper har du rukket i dag, egentlig?» «Ikke spør engang, men det er kopp nummer tre og fire. Vi kan antakelig legge det på fire-gangen før leggetid», svarte jeg. Han bare ristet på hodet og gikk opp til renoveringsprosjektet i andre etasje.

Jeg var på vei ut døra igjen da jeg fikk øye på godteposen. Den hadde så absolutt ikke stått der tidligere på morraskvisten. «Er vi der alt?» ropte jeg opp til husbonden som holdt på i andre etasje. «Ja, ikke spør engang» ropte det tilbake. «Skal jeg overleve i dag!»

Den er god, du. Jeg hadde ingen grunn til å dømme. Med kaffekopp nummer tre og fire i hånda, på vei for å kjøre riktig langtur med traktoren. Klart en må ha kaffe! Helt fra den ene siden av garasjen og rundt opp til låven skulle jeg!

Tunga rett i munnen

Traktorkjøring er det vanligvis husbonden som tar seg av her på bruket. Det har liksom bare blitt sånn, men jeg mistenker at det er sånn fordi han egentlig syns det er veldig moro. Også har jeg jo innsett at bak en hver husmor i traktor, så står en nervøs husbond.

I alle fall var han ikke 100 % konsentrert om snekringen da jeg skulle baksere den oransje doningen rundt bygningen og opp bakken. Du trenger ikke spørre engang, for jeg kan bekrefte at nervøsiteten var helt ubegrunnet. Jeg tar kan hende mange sjanser på mye annet rart, sånt som økser og sånt, men når det kommer til traktoren er jeg – foreløpig – forsiktig.

Den øksa er en gjenganger, men til glede for nye lesere:

Trykk HER

Det er så mange spaker og knapper og riktige rekkefølger å huske på inne i Fiaten, at jeg har mer enn nok med å holde tunga rett i munnen om ikke jeg skal begynne å bli våghals i tillegg. Jeg sitter dessuten med bena og dingler når de ikke er opptatt med brems og clutch (gassen er en spak under rattet), så i traktoren går det ikke fortere enn at jeg rekker å reise meg opp om det skulle være noe. 450’n er ikke laget for husmødre som har krympet på sokkelesten, såpass er sikkert!

Dog, jeg kom meg dit jeg skulle og verken bygninger, kjøretøy eller folk eller fe ble skadet langs veien. Makan.

Ikke spør

På låven skulle jeg måke i hønsehuset. Det gjelder å få møkka på jordet før potetene settes, for da får jeg utnyttet møkka til gjødsel i stedet for bare å dumpe den. Hønene fikk jeg stengt ute i garden og jeg gikk løs på hønsehus med spade og kost.

Det hadde lagt seg til med talle i løpet av vinteren etter som jeg hadde fylt på med tørr halm, så det var litt av en jobb å få løsnet en del av det. Og akkurat da jeg stod der og slet som mest kom det ei høne trippende. «Men i alle dager? Var ikke de stengt ute, da?»

De var jo det, men trengselen foran døra er sjelden så stor som når den er stengt. Dermed hadde hønene klart å bende løs en festeanordning i nettingen med det resultatet at hønene bokstavelig talt falt ut av køen. Og da kom selvfølgelig husbonden!

«Ikke spør engang» kommanderte jeg da han så på meg med øyebrynene hevet. Antakelig kom han på at han var fersket med neven i godteposen halv ni på morra’n, for han nøyde seg bare med følgende: «Høna di er løs!» Nei, du sier ikke det. «Faktisk er det fem løse høner. Som jeg vet om.«

Landlig idyll

Først og fremst: La det ikke være noen tvil om at støvmasker er på sin plass når en måker et hønsehus.

Dernest: Tro endelig ikke at alt er like idyllisk som du ser det på glanset papir. Høner er hyggelig. Det hører liksom hjemme sånn som hos oss, men pur idyll? Jeg tru’kke det.

Med støv herfra og til glade jul, en fem, seks høner på rømmen og bæsj, så er det ikke mye idyll, altså. Baksiden av medaljen, ville noen kanskje si? En nødvendig del av det å ha husdyr og så absolutt en del av virkeligheten, sier jeg.

Da den ene løse høna attpåtil presterte å forville seg inn i huset samtidig som jeg hjalp husbonden med å bære noen gipsplater, da knakk vi fullstendig sammen i latter begge to. Det var liksom det siste vi trengte en mandag vi følte oss som skurefiller begge to. Ei høne på rømmen som skiter ned det ene rommet som er sånn noenlunde, liksom? Nei, takke meg til.

«Åssen skal du få tak i den igjen, da?» lurte husbonden på. «Ikke spør meg», svarte jeg. Lohman-høner er omtrent like enkle å styre dit en vil som et oljeflak. Med fem, seks oljeflak flaksende rundt, så var vel den ettermiddagen okkupert.

Ikke spør på en mandag

Gipsplatene kom seg dit de skulle, en lollipop ble spist som belønning og hønsehuset ble rent. Hønene var så fornøyde, kan jeg fortelle, over å få vinterens lort ut av huset og frisk og ny halm å sparke i. Eggene kom trillende ut av hønepompene så fort de slapp inn igjen.

Hullet i nettingen fikk jeg fikset også, om enn bare provisorisk. Det viser seg at humler er mer hissige enn de utgir seg for å være, nemlig. Jeg oppdaget et humlebol under takutstikket på låven da jeg skulle reparere elendigheten. Ja, eller rettere sagt så var det vel humlene som oppdaget meg, men jeg ble raskt enig med meg selv om at en større utbedring på sakene får heller tas en regnværsdag.

Hønsemøkka som jeg hadde samlet i møkkaskuffa på traktoren kjørte jeg ned på potetjordet og spredde utover. Til sist fikk jeg parkert skuffa og hektet på harva. Helt selv! Jeg trengte ikke spørre husbonden om hjelp engang, og var så stolt da jobben var gjort at jeg var nummeret innat uspiselig da jeg kom inn. Men, fikk jeg applaus, da?

«Ikke spør» var jo gjengangeren hele mandagen, men da husbonden endelig kunne ha spurt (om hvorfor jeg var så fornøyd), så gjorde han det jo ikke! Han bare trakk på skuldrene som at det å montere harver var en helt verdslig sak. Det er det jo egentlig også, men ikke når man gjør det for første gang og får det til på første forsøk! Men, jeg legger godviljen til og tar det som et tegn på at husbonden ikke lenger var så nervøs for traktorkjøringa mi i det minste.

Allting har en ende

Allting har en ende, og det gjelder heldigvis mandager også. Den var seig i går, den var det. Selv om husbonden og jeg gikk og brummet «ikke spør» halve dagen, så hadde vi i grunnen en fin dag, altså. Vi fikk gjort mye, både ute og inne.

Jeg gjorde en opptelling for meg selv da jeg gikk og la meg, og det var ikke rent lite som kom ut av mandagen. Tross litt snop og tross enorme mengder kaffe. Vafler kom det jammen også på bordet i løpet av dagen, og en dag med vafler er ingen dårlig dag.

Hønene fikk jeg forresten også i hus før kvelden kom. Etter noen år lærer man seg ett og annet triks for faktisk å kunne styre et oljeflak, og det hele gikk så fredelig for seg at man skulle nesten ta hønene for å være oppriktig tamme.

Med mandagen overlevd, så var det bare å gyve løs på tirsdagen i morges. Hvordan den dagen gikk skal jeg fortelle mer om i morra, men jeg kan røpe såpass som at vi kom oss gjennom, i dag også. To av sju, og dermed også to skritt nærmere litt mer rom i kalenderen. Det er nemlig der skoen trykker denne uka, med tidsfrister, møter, jobbreiser, et NM, vekslende vær og en maler som kommer på mandag. Det merkes at ferien nærmer seg, for da er det alltid tusen ting som skal landes. Men, bare i går og i dag er mye landet, så det er under kontroll! Og – med det tror jeg vi tar kvelden for i dag.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg