Mitt aller første surdeigsbrød

Mitt aller første surdeigsbrød! I går gjorde jeg noe jeg aldri før har gjort, og det gikk i grunnen greit. Resultatet ble slettes ikke optimalt, men godt nok er i enkelte tilfeller bra nok. Når mitt aller første surdeigsbrød ble spiselig, syns jeg i grunnen det var et delmål nådd i seg selv. Ikke kunne jeg slå i hjel katta med det, og selv om det ble lavt, ble det luftig. Mer luftig enn noe annet grovbrød jeg har laget med gjær, i alle fall.

Jeg kan mye, men brødbakst er ikke det jeg er flinkest til. Jeg skal innrømme det. Derfor ante jeg også nytt håp da jeg begynte å lese meg litt opp på surdeig for en tid tilbake. Det er nemlig ikke like temperaturavhengig som gjær, og det passer en husmor med et kjøkken fra 1963 ganske godt. Jeg elsker kjøkkenet mitt, men særlig lunt kan det ikke sies å være. Det eneste man trenger til surdeigsbrød, er en surdeigskultur og litt tid. Jeg har begge deler, og etter en uke på kjøkkenbenken, syns jeg også det var på tide at Surpompen begynte å gjøre nytte for seg. Man kan ikke bare spise, sove, spise, sove, og spise enda litt til, uten å yte noe tilbake. Sånn fungerer det ikke!

Derfor, i går morges måtte Surpompen ofre halvannen desiliter av seg selv. Litt hvetemel, litt rugmel, og en liten skje salt, et sabla klin og elleve timer senere, tok jeg et rykende ferskt surdeigsbrød ut av ovnen. Mitt aller første surdeigsbrød! Jeg er litt stolt. Noe gikk riktignok litt galt ett eller annet sted i prosessen, for det klappet jo litt sammen for meg dette. Om det var melblandingen, for mye eller lite elting, hevetid eller hva som helst, vet jeg ikke helt, men jeg tror jeg skal lese litt mer om selve brødbakingen også. Ikke bare surdeig som kultur. Også må jeg prøve igjen. Sikkert feile også. Det viktigste er bare – og det har jeg bestemt meg for – er at jeg prøver én gang mer enn jeg feiler. Dette skal jeg bare få til!

Mitt aller første surdeigsbrød ble nemlig ikke så aller verst på smak, heller, skjønner dere. I hvertfall forsvant det ganske mange skiver allerede i går kveld; nybakt brød med smør som smelter ned i skiva var mer enn noen kunne motstå. Innen lunsj, var brødet allerede spist opp! Og når smaken er på plass, luftigheten er på plass, og Surpompen i morges fikk nok en vending mat; ja, da er det vel bare å prøve igjen, da? Deigen skal lages – nå!

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?