Vaktelkyllingene – hvordan går det?
Vi hører dem allerede halvveis opp i trappa på vei opp til andre etasje; de har nok masse å snakke sammen om, vaktelkyllingene. De er ikke høymælte, så det er mer summen av alle, for nebbet går i ett på hver eneste en av dem. Mon tro hva de snakker om?
Antakelig deler de nok bare erfaringer om vann og mat og varme. Behovene er ganske enkle den første tiden. Hønemor fungerer utmerket, og de holder seg gode og varme alle sammen. Ikke minst tørre, for vi har byttet ut melkekartongkorken med en liten vannautomat som vi har lagt sten i renna på. Dermed har vi så langt unngått at noen har løpt rett i vannet, og dermed blitt gjennombløte. Det er nemlig ikke særlig godt for en liten dunball.
Småpludring og fine forhold til tross, så er det ikke bare fryd og gammen i pappesken deres. I går morges ble vi møtt av to stykker som ikke hadde klart natta, og i morges var det én til som måtte følge etter de to. Det er trist, men det er bare sånn det er. Vaktelkyllingene er sarte skapninger, så noen i tap må vi rett og slett nesten bare regne med, samme hvor brutalt det kan synes. Men, selv om tre vi er tre i minus i pappesken, så er det likevel tre i pluss i rugemaskinen. Det siste døgnet har det klekket tre til, og i løpet av kvelden skal de flyttes over i pappesken.
Allerede har de vokst en god del, så vi passer på å kose og stryke masse på dem mens de ennå er små dunhumler. Fjørene kommer raskt nok. Veslekæll og veslebonden syns det er kjempestas med sytten vaktelkyllinger vegg-i-vegg med soverommene sine, og er stadig inne for å hilse på. Og det er klart det er stas! Det syns jo vi voksne også!
Egentlig skulle det vært lagt i en ny vending med rugeegg allerede i kveld, men fortsatt kan det se ut til at det er liv i noen av de gjenværende eggene, så da er det bare å vente tålmodig. Naturen kan ingen stresse.
Stresset begynner forresten å legge seg for husmora også. Om ikke lenge kommer bursdagsgjestene, og alt er klart for selskap. Nå gleder jeg meg bare til god mat, koselige samtaler og kaker. I morgen er det fastelavn, og da håper jeg å rekke innom her med en ny bloggandakt og en utfordring for fastetiden som står for døren. Enn så lenge ønsker jeg dere en fortryllende god helg!
Vi blogges!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
