Potetene er tatt opp!

På oktobers 17. dag kan jeg endelig melde: Potetene er tatt opp og i hus! Vill jubel og enorm takknemlighet er viktige stikkord for dagen.

Trenger du hjelp?

Min O Store Stressfaktor i livet de siste tre ukene har vært potetene mine. De skulle vært tatt opp i gode venners lag en sosial lørdag i september, men jeg fikk fjorten dagers forkjølelse på besøk og potetene ble stående.

Siden kom regnet, andre gjøremål, enda litt mer regn, høstferie, bursdagsfeiring; men hva med potetene?

«Skulle vi hatt en lappehaugkaffe igjen?» spurte ei venninne som var her i bursdag på lørdag. Jeg svarte som sant var at akkurat nå må lappehaugen vente til jeg er i mål med en god del annet. «Åh, trenger du hjelp, kanskje?»

For halvannet år siden hadde jeg høyst sannsynlig sagt nei, samtidig som jeg hadde forbannet meg selv for ikke å ta i mot hjelp. Men, etter fadesen med hønseslakta i fjor har pipa fått en annen lyd.

Til glede for nye lesere, eventuelt gamle:

Hønseslakt kan du lese om HER

«Ja! Vil du virkelig hjelpe meg?» utbrøt jeg i stedet nå, rørt over tilbudet.

Potetene er tatt opp

Klokka ni i morges satte vi i gang, min snille venninne og jeg. Med hver vår hakke og godt mot tok vi rand for rand på potetjordet.

Når ikke vi stod for langt fra hverandre, gikk skravla etter som haugene av poteter vokste. Plutselig var klokka lunsjtid, og da var vi allerede godt over halvveis. Selskap hadde vi også:

Etter lunsj var det på’n igjen med nye krefter. Mine kom nok ikke bare av to skiver med hjemmebakt brød og et stykke kake til dessert, men også av at min største stressfaktor var i ferd med å lette. Tenk, potetene er tatt opp!

Det var jo ikke det at det var en verken umulig eller uoverkommelig oppgave på egenhånd, men det at vi var to i dag gjorde jobben gjennomførbar på én dag. Vi var ferdig halv tre, og da var 55 m² endevendt, potetene sortert og jobben gjort.

Å ta opp poteter på gamlemåten, med hakke og krafse, er tungt arbeide. Likevel liker jeg det godt, å jobbe med kroppen sånn. Det er ikke noe jeg kan gjøre to dager på rad, men jeg er takknemlig for at kroppen min lar meg gjøre det når det må til.

Takknemlighet

Og når vi snakker om takknemlighet: Jeg er innmari takknemlig for den gode hjelpen jeg fikk i dag! Tenk å ha sånne venner! Potetene er tatt opp, men det aller beste er at vi fikk tilbragt tid sammen. Det er vi i det hele tatt enig i at er en fin ting: Jobb og prek.

Jobb og prek er også tanken bak lappehaugkaffen.

Les mer HER

Det ble i det hele tatt en sosial formiddag, for så kom en nabo forbi og slo av en prat. Og så enda en, som skulle låne en traktordel (livet på bygda). Siden stod det helt plutselig en barndomsvenninne jeg ikke har sett på en haug av år på gårdstunet her, og vi fikk en hyggelig prat.

Som om ikke det var nok, så stoppet også skolebussjåføren vår og slo av en prat mens han ventet på at skolen skulle bli ferdig for dagen. Apropos livet på bygda. Og jeg blir så glad av sånt! Levende landliv, hvor folk hjelper hverandre og har tid til å slå av en prat.

Jeg kjenner det godt i kroppen i kveld at potetene er tatt opp. Likevel kjenner jeg aller mest på takknemlighet. For de folka jeg har i livet mitt, stedet vi bor på og livet vi lever. Og – maten vi har arbeidet for. Nå er den i hus, og jeg kan hvile for dens skyld.

Jo, og én ting til: At noen også gidder å bruke av sin dyrebare tid for å lese om alt det jeg er så takknemlig for når jeg skriver om hverdagen her, det er jeg også takknemlig for. Takk, for at du henger med!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg