Sjølberging

Potetene er satt

Etter noen dager med intens jobbing kan jeg endelig si det: Potetene er satt på Fjellborg for sesongen! Det er med stor lettelse og nyervervet kunnskap.

En omstendelig prosess

Å få potetene satt er i utgangspunktet ikke en stor jobb, men alt blir hva man gjør det til. Her på Fjellborg er jo noe av tanken å utnytte alle ressurser, og da er det plutselig ikke gjort i ei bråvending å sette poteter. I alle fall ikke når man innimellom selve jobbinga plutselig skal på en utviklingssamtale her, følge opp en legetime der og kjøre hit og bringe dit. Putt litt typisk norsk sommervær inn i potten også, så flyr dagene.

Fiat 450
Potetjordet

Ideelt sett dyrker vi ikke poteter på samme flekken så altfor mange årene på rad. Det gjelder vel i grunnen det meste; det skal roteres. Men, så er det også grenser for hvor mye en kan rotere på begrenset plass. Jeg kan ikke bare flippe om på potetjordet og terrassen hvert fjerde år. Jordforholdene skal jo også hensynstas. Det gjør lite for sykdomsforebygging, men jeg er i alle fall opptatt av å gjødsle opp jorda godt mellom sesongene. Jorda blir jo utarmet når det drives for hardt, så det er viktig å tilføre ny næring.

Det gjelder også på potetjordet, så her på Fjellborg begynner alltid potetsesongen med å måke for hønene. Hønsemøkk er god gjødsel, og ikke en lort går til spille. Det samme gjelder for så vidt grisens møkk også. Den går på potetjordet helt fram til potetene er satt.

Å måke for hønene ble et aldri så lite prosjekt i år, med rømte høner, sinte humler og en trøtt mandag.

Du kan lese om det HER

Traktornovisen

Når all møkka er på jordet er det traktorens tur til å skinne. Da hekter vi på den gamle harva til oldefar. Den er opprinnelig redskap for hest, men ble i sin tid – som så mye annen hesteredskap – bygget om for å passe bak en traktor. Oldefar hadde en Gråtass, men lykkeligvis er ikke harva så merkebevisst og jobber like godt bak en Fiat 450 som bak en Ferguson av god, gammel årgang.

Jeg harver potetjordet

Å få potetene satt er min jobb, men husbonden har i alle år bidratt med klargjøringen av jordet. I år skortet det imidlertid på tiden hans, så den som fikk ratte traktor og styre harva i år var meg.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg et pyntelig resultat, men jeg fikk nå harva over jordet og møkka ned i jorda. Jeg styrte klar av alle frukttrærne langs jordekanten og harva over ingenting annet enn jordet. Det får stå seg til godkjent, syns jeg. For en traktornovise gav det god trening i å kjøre både forlengs og baklengs. Hydraulikken fikk jeg også trent litt på etter som jeg måtte styre redskapen jeg dro på. Det er gøy å lære noe nytt!

Husmora på Fjellborg, Camilla Skår, forfatteren bak Hverdagen på Fjellborg
Harve potetjordet med traktor

Å få potetene satt

Etter å ha parkert traktor og harv var det jordfreserens tur. På ønskelista står en énskjærsplog, men nå er ikke en gammel Honda-freser til å kimse av heller. Vi er riktig så gode venner, jordfreseren og jeg. Litt startvansker var det, som alltid, i går, men når den først har fått harka seg i gang den første gangen etter vinteren, så er den gjerne på glid resten av sommeren.

Honda jordfreser

Jeg monterte på den plogen og kjørte opp fire renner på potetjordet. Det går sånn akkurat når jeg har satt av nok jord til å hyppe potetene med om litt. Ja, for jobben er ikke over så fort potetene er satt! Da skal man vente til riset titter opp, og så skal man hyppe – altså liksom etterfylle med jord – for å bedre avlingen ytterligere.

Honda jordfreser som brukes til å pløye renner på potetjordet

Så, når rennene var pløyd opp kunne jeg endelig få potene i jorda. Bestefar var snill og hjalp meg med settepoteter i år, og den mannen kan poteter! Den sekken han kom med av settepoteter, rakk akkurat til hele potetjordet. Ja, eller etter at potetene er satt nå, så skal jeg få sådd litt neper også. Jeg passet på å sette av en liten flekk til det også.

Vil du ha en litt grundigere innføring i hvordan vi setter poteter?

Du får det HER

Potetene er satt

Endelig er potetene satt, og det var med enorm lettelse jeg dro jord over den siste poteta i går. Potetsettinga har ligget og gnaget på meg i flere uker allerede, og jeg begynte så smått og bekymre meg for hvorvidt jeg skulle rekke det i år. Denne våren ble mer hektisk enn vi planla for, nemlig.

Potetene er satt på potetjordet

Samtidig var det heller ikke et alternativ ikke å få satt poteter. Så nært som hele fjorårsavlinga er spist opp! Når vi spiser så mye poteter som vi gjør, så er det ikke tvil om at det lønner seg å sette poteter selv. Da jeg i går måtte kjøpe poteter i butikken for å dekke behovet til middagen, måtte jeg ut med 65 kroner. Ganger vi opp med antall potetmiddager i løpet av et år, er det ikke tvil. Potetene satt er penger spart.

Et litt omstendelig forarbeide og hyppinga til tross, så gir potetene dessuten mye mat for lite innsats. Godt er det også, med egendyrkede poteter. Og nå er altså potetene satt. Nå er det bare å vente på at vi kan ta de første, spiseklare opp av jorda om noen måneder.

Potetene er satt

Når jeg setter potetene så sent som jeg gjør det her hos oss, så er det for at vi skal kunne ha dem stående i jorda lengst mulig utover høsten. Dermed forkorter vi også lagringstida noe. Den som venter på noe godt også videre.

Bare resten igjen

Og, nå som potetene er satt, så er det bare resten igjen. Neida. Eller jo. Nepene skal jo, som nevnt, sås. Av naboen har jeg også fått noen resteplanter av brokkoli og kålrot som jeg skal få satt ut.

Ellers er det jo nå liksom arbeidet begynner. Plankekjøring på sitt vis, for det skal «bare» vannes og gjødsles og lukes, men det er jo også helt essensielt for at det skal bli gode avlinger både i drivhuset, i kjøkkenhagen og på jordet. Selv om stresset er over, så er det på ingen måte tiden for å hvile på laurbærene.

Potetene er satt og vi kan bare vente. Potetjordet

Jeg har uansett valgt å gi meg selv en god klapp på skulderen. Vårarbeidet er vel i havn. Jeg klarte det! Potetene er satt, sammen med alt som er sådd og plantet. I tillegg har jeg overlevd tre utviklingssamtaler, to foreldremøter, 17.mai og bjørkepollen og alt som ellers hører den tiden av året til.

Potetene er satt, og husmora på Fjellborg, Camilla Skår, forfatteren bak Hverdagen på Fjellborg, er fornøyd

Nå skal jeg bare glede meg over resten. Det kribler i en sjølbergerkropp av ren spenning! Husk at du kan følge med sammen med meg ved å titte innom bloggen her. Jeg lover å oppdatere jevnlig gjennom hele sommeren. Godtar du varsler fra siden her, så får du med deg alt i samme sekund som det oppdateres!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics