I dag er det altså morsdag, og gratulerer med dagen til alle slags mødre der ute. Dere gjør en fantastisk jobb! Her på Fjellborg har jo mor vært alene hjemme, men det gjør ingenting. For en mamma er det viktig at barna kan kose seg på egenhånd også, og det vet jeg at de har gjort. Og det gjør faktisk jeg også; klarer meg på egenhånd. Ikke alle har en mamma og spise kake sammen med og kjøpe gave til, og jeg er en av dem. Det er helt greit, og det er heller ikke det som er temaet for dagens bloggandakt, men det har likevel fått meg inn på tankene om dagens tema.

Nyttig dødsfall

Finnes det? Jeg husker så godt at jeg satt ved kjøkkenbordet til oldemor. Ute var det grått vårvær, og inne satt vi og spiste kake. Kakerester, for å være mer presis. Dagen i forveien hadde vi holdt begravelse for mamma, og nå satt jeg altså ved oldemors kjøkkenbord for å fortelle om gårsdagen, mens vi spiste kakerester fra minnestunden. Oldemor pirket i kakestykket sitt, mens hun bedrøvet så ut av kjøkkenvinduet. «Jeg skjønner det ikke,» sa hun. «Jeg skjønner ikke at barnebarnet mitt må dø når hun er 43 år gammel. Her sitter jeg og er 91 år – og jeg lever.»

Selv var jeg 22. Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg svare min gamle, flotte, skrukkete 91 år gamle oldemor på et slikt spørsmål? Nei, si du det. Og det var vel akkurat det jeg sa. Nei, si du det. Døden spør ikke om alder. Oldemor visste jo det. Hun hadde mistet noen i alle ledd nedover, sin fem år gamle sønn inkludert. Selv manglet hun bare noen dager på 98 da hun i fjor vår sovnet inn. Hun fikk et langt liv, og jeg er sikker på at hun nøt hver eneste dag av det, urettferdigheten hun opplevde til tross.

Nylig skjedde det igjen. Jeg hørte om en dame i førtiårene. Hun falt om. Kort. Brutalt. Meningsløst? Selvfølgelig! Eller er det nå egentlig det? Ufattelig, ja! Men meningsløst?

Jeg har egentlig ikke grunnet så mye på det. Mamma døde 43 år gammel. Slik ble det. Alle har vi våre dager talt, og alle må vi dø av noe. Av hva, er ikke til oss å bestemme. Det hjelper lite å mørklegge sine egne dager med å grunne på hvorfor. Det endrer ikke gårsdagen likevel. Mine møter med døden, være seg de «rettferdige» eller urettferdige, har heller ikke gjort meg spesielt mye flinkere til å ta vare på hver gitte dag, og å gripe dagen gjør jeg best i ettertid. Likevel vet jeg jo at mine dager er begrenset. Jeg skal dø. Det er ikke et spørsmål om hvis, men om tid.

Kanskje er det nettopp det som er noe av meningen i det meningsløse? De som dør så urettferdig, de gir oss jo en oppvekker. En tøff påminnelse om at ingen er udødelige. Ikke engang de.

Det var dagen etter at mamma døde. Middagen ble lettvint den dagen, og jeg stod i kø på et gatekjøkken. Foran meg stod det to menn og pratet sammen, og av samtalen framkom det at den ene av de to, skulle delta i en konfirmasjon påfølgende dag. Han var konfirmantens fadder, og følgelig programforpliktet til å holde en tale, men hva i alle dager skulle han si? «Du har jo nesten ikke levd når du er femten år,» mente han. Til dags dato angrer jeg fortsatt på at jeg ikke gav ham en påminnelse om at det for en femtenåring faktisk var et helt liv – kanskje alt han eller hun også fikk. Hva som kommer etterpå, vil de færreste av oss forholde oss til.

Men kanskje burde vi det? Kanskje er det nettopp det vi burde tenke litt over? La ikke solen gå ned over deres vrede. Man kan selvsagt ikke være vel forlikt med alle til en hver tid. Man er da menneske. Men, er du klar til å dø? «Nei, selvsagt ikke!» Vel, hvorfor ikke? Jeg vil være lenger! Oppleve mer! Følge opp barna! Men, jeg rekker det jeg rekker. Det jeg er ment å skulle rekke. Jeg tror nok at jeg blir her så lenge jeg trengs, men jeg aner jo ikke når mine oppgaver er utført. Likevel, døden venter nok ikke på den ene oppklarende telefonsamtalen jeg skulle ha gjort. Det unnskyldet jeg skulle ha sagt.

Er jeg klar til å dø?

Spørsmålet er så gruelig skummelt! Det er nesten litt grotesk å snakke om det. Likevel, er det ikke litt viktig? Og gjør det oss ikke mer i stand til å være til stede i eget liv? I de dagene vi har fått? Man skal ikke dø når man er 43 år. Når man er fem år. Likevel så skjer det. Ja visst er det urettferdig! Ubegripelig! Smertefullt! Men kanskje – kanskje – rives noen bort slik at vi andre skal få sjansen til virkelig å leve. Er det en mulighet?

Mamma var 43. Hun var klar. Hun ble klar. Jeg tror ikke hun på noen måte følte at livet hadde vært kjedelig og ulevd. Hun hadde vært med hver eneste dag! Ledd. Også på den siste dagen, lo hun. Jeg er lei for at hun ikke lenger er med i min hverdag og mitt liv. Vårt liv. Men meningsløst? Nja. Heller er det vel kanskje bare jeg som har vært sløv, som ikke har grepet sjansen jeg fikk da døden inntraff – ventet, men likevel brutalt – til selv å leve. «Jeg lever mest i fortiden, for det er likevel der mesteparten av mitt liv befinner seg, «som Herb Caen sa det.

Men hva med nuet?

Det er tøffe tanker. Det er sorg og det er smerte, men det er også menneskelighet. En forutsetning for å være menneskelig, er også at man er dødelig. Døden er nok ikke for pingler, for vi må møte den på egenhånd. Den er ny og den er fremmed, men kanskje blir den litt skummel om vi bare har levd først. Levd, og kjent at det kiler i magen. Latter. Sang. Blomster. Spring.

Lever du?

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?