Bloggandakt: Fest på en hverdag

Fest på en hverdag, heter en av favorittbøkene mine. Den er skrevet av Evi Bøgenæs, og jeg er sannelig ikke sikker på hvor mange ganger jeg kan ha lest den. Vi er tilbake i 1949, i Norges etterkrigstid, og møter Hanne, Mona og Siri som bor sammen med moren sin i en knøttliten leilighet på Oslos østkant. Det er smått med både penger og klær etter at faren døde, men der det er hjerterom er det husrom. Det finner de også til en enslig student, som får flytte inn sammen med dem. De har ikke stort, men deler på det de har. Dessuten har mor en spesiell egenskap, og det er å lage fest på en hverdag. Ingredienser nok til en kopp kakao til hver, fiskepudding til middag, levende lys eller en festlig duk. Når onkel kommer fra Stockholm, blir det i tillegg ekstra fart på sakene – selv på en tirsdag.

«Du er født femti år for sent du,» ler alltid bestemor når jeg sitter der med stjerner i øynene og lurer på hvordan det egentlig var den gangen. Det er nemlig ikke bare råbarske gutter som kurtiserer ungpikene med høflighet og respekt jeg lar meg fortrylle av. Det er noe med selve livsstilen. Det store i det små, og gleden i alt det enkle. Vel har vi fått økt rikdom og velferd i dette landet, men har vi nå egentlig fått bedre levekår? Har vi det så veldig mye bedre nå, selv om vi har varmtvann i krana og penger på kortet? Jeg er ikke så sikker.

Livet e’kje akkurat eit ball,
men det e’ nå verdt ein liten trall.
Eg e’kje flink med halleluja,
men e’ ein kløppar på shalala.

Årene har gått, men noe har forsvunnet på veien. Mon tro om ikke det kan være bakkekontakten? I en andaktsbok jeg fikk av bestefar til bursdagen min i fjor, leste jeg forleden dag om hvordan det for en kamel er lettere å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike. Forfatteren av boken, henviste så til en Frederick Buechner som i sin tid hadde påpekt at det nok ikke var fordi de rike var så veldig onde. Heller, mente han, hadde det sammenheng med at de rike hadde så liten kontakt med virkeligheten, at de ikke lenger så viktigheten av å komme seg inn i Guds rike.

Når du krype opp i fanget mitt,
og vil bli holdt rundt og trøsta litt.
Litt itte litt, gir meg smilet ditt,
då takk’ eg skaparen for livet mitt.

Har vi mistet noen nyanser i all vår rikdom? Ofte tar jeg meg i å tenke at vi i dag er frarøvet noe veldig viktig, og det er nettopp de små gledene. Det som gjør en hverdag til en fest. Nå er dagene, i det store og det hele, ganske like. Vi har det vi trenger og mer til, og da skal det mye til for å glede oss. Sånn skikkelig, mener jeg. Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik at opplevd verdi øker bare fordi man har mer av noe. To er ikke nødvendigvis mer enn én. Snarere mindre, fordi det som da kan kalles luksus, ikke lenger kan kalles eksklusivt. Hva spiller det for rolle om én ryker? Vi har jo likevel to, og den andre kan uansett erstattes.

«La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har.»

Formaningen står sirlig understreket med en lilla penn i Bibelen min, og i søken etter et annet skriftsted, ramlet jeg tilfeldig over det for et par dager siden. Skjønt, tilfeldig og tilfeldig? Det passet godt inn i det vi har snakket om på Hverdagen på Fjellborg den siste uken. «En god økonomi er den økonomien som gjør deg fornøyd.» Husker du? Vel, hvor mye av det som gjør deg fornøyd, kan egentlig kjøpes for penger? Nå nærmer våren seg med raske skritt, og jeg kan knapt vente til jeg kan ta med meg formiddagskaffen ut på kjellerlemmen. Kanskje finner jeg noe godt i fryseren også, og så kan jeg sitte der på kjellerlemmen og kjenne hvordan fregnene plopper ut i vårsola.

Om kanskje bare et par uker, skal det ringe på døren her. «Ding-dang!» På trappa står to fnisete, men stolte smågutter, med hver sin lille bukett av bustete hestehov i små, lubne barnehender. Man kan ikke sette en prislapp på sånt! Kjøttmeisene som sitter på vannbrettet utenfor kjøkkenvinduet og nikker med hodet til meg, mens jeg sitter ved kjøkkenbordet og skriver. Bestefar som kommer innom, og slår av en lang og god prat en helt vanlig onsdag. Og – bare tanken på alle disse gode opplevelsene! Dét gjør meg fornøyd. Jeg trenger ikke å arbeide til jeg stuper i seng av dårlig samvittighet over alt jeg ikke rakk, for å få råd til den slags.

Når me benke oss rundt dekka bord,
og dele brød og vin og gode ord.
Og ungar leke og har det godt,
då e’ livet uttrulig flott.

I tillegg til gamle ungpikebøker, har jeg også et hjerte for de gamle bedehussangene. De som akkompagnerte basarene og ellers snek seg ut av kjøkkendøra hjemme hos bestemor da jeg var lita. Det er noe med melodiene, men også er det noe trygt og godt over dem. Jo eldre jeg har blitt, jo mer har jeg også oppdaget en inderlighet i dem. Skrevet i en tid med slit og fattigdom, har de nesten alle en evig lengsel i seg etter noe mer. Etter å komme hjem. Kan hende er ikke hjemlengselen like sterk i samme forstand leger; livet er ikke lenger et svare strev. Likevel, er ikke lengselen etter noe der fortsatt? Vi lar oss jo jage? Rastløshet. Mer, mer, mer! Hvorfor finner vi ikke ro?

Vi hoppet av karusellen for litt over tre år siden. Egentlig ble vi kastet av i fart. Man skulle kanskje tro at det gjorde vondt, men nei. Vi landet godt. Det tok litt tid å akklimatisere seg etter noen heftige runder med sykdom, uvisshet, arbeidsuførhet og en på mange måter typisk livsstil med lange dager og korte ettermiddager. Likevel følte vi på hvordan det ikke kunne vært mer riktig, enda så galt det på en måte var blitt. Jeg mener, du velger jo ikke å bli syk og å gi opp det som skulle være livsverket ditt etter bare ett år. Du velger ikke NAV og dertilhørende stigma, og bekymringer for framtiden? Hadde vi kunnet valgt, hadde vi nok valgt en litt annen reiserute, det er klart, men jeg håper vi hadde kommet til samme destinasjon likevel. Til hvilepuls og en hverdag med små, men desto flere gleder.

Fest på en hverdag? Joda, det hender det. Og jeg håper det er det barna vil huske fra sin barndom. Ikke hva slags bil vi hadde, hva slags klær vi gikk i, eller hvor vi dro på ferie. Jeg håper de vil huske vaflene på kjellerlemmen, kakaoen en tirsdag kveld, og fisketuren til elva en tidlig morgen. Tiden vi brukte med dem, og ikke pengene vi brukte på dem. Jovisst skal vi drømme, sette oss mål. Kanskje når vi målet også, men kanskje bør målet også justeres etter veien, og ikke bare veien etter målet?

Shalalalalalalala, shalalalalalalalaa,shalalalalalalala
eg har det bra, e’ fornøyd og gla’.

Jo, jeg tror det. La oss telle de små gledene på vei inn i en ny uke!
Teller du med?

Vi blogges!

Sangteksten er – igjen – Bjørn Eidsvåg sin; Shalala.
Andaktsboken jeg referer til, er Asbjørn Kvalbeins Ung tro, En matbit for hver dag, utgitt på Lunde Forlag.

Tidligere innlegg med fokus på Alternativ økonomi:

Hva er god økonomi? Ny fokusuke på Fjellborg!
Alternativ økonomi: Hva gjør deg fornøyd?
Alternativ økonomi – alternative kostnader
Husmoras beste sparetips
Husmoras ti tips: #spisoppmaten – spar penger
Hva Ville Oldemor Gjort?
Alternative gaver?

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?