Høst for birøkteren

Det er høst, også for birøkteren. En sesong er snart over, og nå må det ryddes og klargjøres for en ny. Har jeg husket alt jeg skal?

Vanskelig å leve kun i nuet

Det er høst i bigården og også for birøkteren om dagen. Sist helg høstet jeg årets honning og tok samtidig med meg alt overflødig materiale hjem fra bigården. Det markerer begynnelsen på slutten av biesesongen.

Men, samtidig som jeg står her på tampen av den ene sesongen må jeg også ha den neste i bakhodet. Det er et paradoks i birøkterhverdagen så vel som i sjølbergerhverdagen. Enda så mye jeg streber etter å leve i nuet og å nyte hver dag og sesong for seg, så må jeg hele tiden også ha den neste i mente. Det er nemlig det som må til for at jeg skal kunne nyte øyeblikket.

Jeg kunne jo enkelt ha høstet honningen og ellers latt alt annet være. Liksom tenkt at morgendagen fikk ha nok med sin egen plage. Det ville imidlertid være som å tisse i buksa for å holde varmen; lettvint der og da, men ikke særlig heldig litt fram i tid. Skal jeg kunne få en god opplevelse av neste års sesong, være seg i bigården, drivhuset eller i kjøkkenhagen for den del, så må jeg gjøre skikkelig arbeid nå.

Fikk du med deg bigårdsbesøket sist helg?
Hvis ikke kan du få et gjensyn HER

Høst for birøkteren

Det innebærer først og fremst at jeg gjør en god ryddejobb nå. Høsten for birøkteren består av mye rydding. Aller først i bigården. Alle skattekasser skal hjem. Det skal også alt kubemateriell som ikke skal brukes i vinter. For eksempel har jeg hatt et ekstra kubesett stående gjennom sommeren i tilfelle jeg skulle få svermetrøbbel og noen ekstra pakkvegger.

Vel hjemme må alt overses. Har utstyret fått skader? Er det fukt som kan føre til råte i lagringstiden? Trenger noe av utstyret vask? Ofte har en del av kassene behov for en rens; døde bier, propolis (et slags «bielim»), honningsøl og annet. Alt gås nøye over og gjøres klart slik at jeg bare kan ta det fram og bruke igjen neste sesong.

Jeg går også over hver eneste ramme. Rammer med skadd voks eller som er ujevnt bygget går til omsmelting. Det samme gjør de rammene som har mørk, nesten svart, voks. Det er et sykdomsforebyggende tiltak å rullere på bivoksen i kuben.

Rammene med voks som skal smeltes om legges for seg. Videre sorterer jeg rammene: Mørke til yngelrom og lyse til skattekasser hver for seg. Da kan jeg bare fiske ut de rammene jeg trenger fra hver sin kasse når jeg trenger dem neste år, uten å tenke mer på det.

I riktig rekkefølge

Høst for birøkteren er å planlegge. Hvordan kan jeg gjøre arbeidet enklest mulig neste år?

Etter som utstyret renses, vaskes, repareres og sorteres, så skal det også ryddes på plass. Da gjelder det å tenke i riktig rekkefølge. Ja, for der jeg på tampen av sesongen har hatt mest bruk for skattekasser og bitømmerbrett, så må jeg i vårutviklingen ha yngelrom, pakkvegger og dronninggitter. Da gjelder det ikke å ha det stablet bakerst i gjemmene.

Jeg liker å ha det lettvint gjennom sesongen. Bare å kunne plukke rett ut av lageret det jeg har behov for. Det må jeg ta høyde for nå, når jeg rydder. Hvis ikke må jeg rydde enda en gang når våren kommer, og det ville jo i grunnen være bortkastet tid når jeg bare kan gjøre det skikkelig med én gang.

Samtidig må jeg rasjonalisere. Høst for birøkteren er høst for sjølbergeren også, så jeg rekker ikke å gjøre alle forberedelsene for en ny sesong samtidig som jeg avslutter denne. Derfor lager jeg en liten liste underveis: Hva må være klart til neste sesong og kan gjøres når? Smelte voks, for eksempel, kan jeg gjøre senere. Å sette ny byggevoks i rammene som smeltes om kan også vente. Og – er det noe utstyr som må erstattes neste år og legges inn i budsjettet?

Høst for birøkteren er vemodig

Etter å ha vært i bigården nesten ukentlig siden mars, så er det med en viss lettelse jeg nå pakker sammen etter årets sesong. Det skal bli godt med vinterferie. Det ville være løgn å påstå noe annet.

Samtidig er høsten for birøkteren også litt vemodig. Birøkten har jo fylt hverdagen et halvt år og er jo dessuten noe jeg driver med for at det er gøy. Nå er det lenge til det igjen skal være en del av hverdagen.

Ikke minst er høsten for birøkteren en spenningens tid. Har jeg husket på alt? Vurderte jeg bistyrken godt nok i forhold til de grepene jeg gjorde for vinteren? Har de fått passelig med plass og nok mat? Sees vi igjen til våren? Dét avgjøres jo i stor grad av arbeidet jeg har gjort nå. Det gjelder å stole på seg selv – og naturen. At det er nok og godt, det en har gjort. Resten rår jeg ikke med.

Og, mens jeg pusler med mitt ute, står honningen i røremaskinen inne. Noen dager til nå, så er den ferdigrørt, smøremyk og fin. Deilig, god og gul honning som skal glede oss gjennom vinteren mens biene sitter i klase og venter på en ny vår. Plutselig er den der!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg