Påfyll i minneboka

Denne uka har virkelig gitt påfyll i minneboka. Vi har vært på ferie, sett hai, forspist oss på köttbullar, plukket blomster og enda litt til.

Godt med påfyll i minneboka

Er du klar for litt langlesing en søndag kveld? Denne uka i bilder gir nemlig rom for det. Ikke for at den har vært preget av de store hendelsene, men så er det heller ikke det som gir påfyll i minneboka. Det er alle de små. Av de opplevelsene har denne uka vært fylt til randen!

Mandag formiddag bestemte vi oss: Vi drar i morra! En liten ferietur med campingvogna har lenge stått på planen for denne uka. Avreisedagen var ikke fullt så fastlåst, så mor ble umiddelbart en smule stresset. Pakke? For en familie på fem? På én dag? Også legger du til alt det andre som må ordnes før en småbruker kan reise på ferie?

Det er utrolig hva som ordner seg bare man puster med magen og tenker rasjonelt gjennom tingene. Stresset forsvant like fort som det kom. Vi skulle, tross alt, bare være vekk i tre netter. Hvor mye trenger fem mennesker? Når det kom til husdyrstell og forberedelser til avløseren, så gikk det hele på ren rutine.

Lar det seg egentlig gjøre for småbrukeren å reise på ferie?
Les mer HER

Klar for avreise

Tirsdag formiddag hadde vi til og med god tid før avreise. Husbonden og ungene hadde en frisørtime midt på dagen, så vi fikk første stopp på turen nokså tidlig. Mens de klippet seg satte jeg meg på kafé og lot pulsen ramle helt ned til feriemodus. Det er for øvrig et opplegg som kan anbefales en hver mor sånn ved avreise. Det tar en liksom tilbake i balanse etter å ha sjekket at alle katter er ute, vinduer lukket og at støpselet på strykejernet som ikke har vært brukt på fjorten dager er forsvarlig trukket ut.

Med hvilepuls og nyfriserte gutter kom vi oss avgårde. Værmeldinga lovet best mulig vær i Lysekil, så vi satte kursen dit.

Og, i likhet med sikkert fem hundre campingturister til, så stanset vi på grensa og gjorde innkjøp på veien. (Da var det godt å ha med seg hvilepuls på tur. Bah.)

Etter et par timer på veien og en middagsstopp ankom vi Trellebystrand Camping. Til alt hell var ingen hender ledige til å dokumentere oppsett av fortelt. Der kom også hvilepulsen godt med. For ikke å snakke om veslebrors oppmuntrende ord da han så det begynte å røyne på for både mor og far: «Jeg syns dere gjør en god jobb, jeg.» Ikke slik å forstå at det begynte å gå på ekteskapet løs, men det var på ingen måte stengene til forteltets fortjeneste.

Påfyll i minneboka i Lysekil sentrum

Dagen etter startet vi på med friskt mot. Det kan man jo saktens trenge, når teppet i forteltet er så bløtt som en uøset båt og kaffemaskinen viser seg å være ødelagt. Det ble ikke så mye påfyll av kaffe som det ble det av minner i minneboka den morgenen for resten av familien, da mor i ren desperasjon skar opp en kaffekapsel og tok til å tygge innholdet. Det er lenge siden husbonden lo så godt som da. Notert: Få koffeinavhengigheten under kontroll.

Men, dagen fikk sin start likevel. Og, den fortsatte på Havets Hus i Lysekil sentrum. Vi undervurderte vel kanskje familiens evne til å glede seg over voldsomme folkemengder, og hadde nok helt fortrengt hvordan besøkstallene på slike steder påvirkes av regnvær, men vi fikk i det minste sett hai.

Besøket på Havets Hus ble ikke helt den suksessen vi hadde sett for oss. Vi gjorde oss raskt ferdig og tok heller en tur i Lysekil sentrum. Der ramlet vi over dette nostalgiske utstillingsvinduet til byens konditori.

Vi hadde ikke før gått fire skritt forbi før vi bestemte oss for å undersøke mulighetene for en fika. Til alt hell har vår melkeallergiker på fem en temmelig voksen smak på kaker, og de hadde noen konfektkaker med mandel som gjorde stor suksess hos han som nesten aldri kan spise på kafé nettopp på grunn av allergi. Også tenk, så hadde de bringebærbrus!

Når jeg ser tilbake på ferieturen vår, så er det nettopp at hele familien var på konditori som står igjen som et veldig hyggelig minne. Jeg liker sånt påfyll i minneboka, som ikke krever mer enn en kaffekopp og et wienerbrød.

Konditoriet var dessuten av det gode, gamle slaget. Sånn at man blir inspirert til både å bake og å pusse opp i samme slengen. Ja, det blir ikke bare påfyll av minner, men også av energi!

Ut på tur aldri sur

Da vi var forsynt på både bringebærbrus og mektige konfektkaker, bestemte vi oss for å gå til bilen. Men, veien blir som kjent til mens man går. Vi kom forbi skiltet til gamlebyen i Lysekil og bestemte oss for å ta en titt. Det var en riktig sjarmerende gatestubb.

Ikke minst var det mange flotte snekkergleder og vakre vinduer.

Og jeg erklærte meg selv for ordentlig voksen, som nå gikk og tok bilder av vakre blomster jeg godt kunne tenke meg i egen hage med tid og stund. I følge Artsorakelet er det en praktstokkrose. Innmari vakker, syns jeg.

Omsider nådde vi Kaviartorget (en gate kan hete så mangt), og da hadde vi fullstendig mistet oversikten over hvor vi var. Både husbonden og jeg er utviklet med god stedsans og var så absolutt enig i retningen vi så skulle ta. Den var riktig også, den, men det viste seg at vi hadde gått veldig mye lenger fra parkeringsplassen enn vi trodde.

Det ble en riktig lang tur, som tok oss forbi både historiske steder …

… og vakker skjærgård.

Vi hadde gått temmelig langt (i riktig retning) da vi til sist tok Google maps til hjelp. Det begynte å ane oss at det ville være grenser for hvor store omveier små ben ville klare fra dette punktet og til mål. Vi hadde nok tilbakelagt en gode fem, seks kilometer allerede siden Havets Hus.

Men, så feil kan vi ta. For den som kanskje burde være mest sliten av oss alle, han var ikke mer tappet for krefter enn at det var ork til å plukke blomster langs veien.

Det som i følge Google maps skulle tatt 14 minutter tok sikkert det dobbelte, fordi veslebror stanset ved hver blomstertue han fant og plukket blomster. Til slutt fikk han samlet en pen liten bukett som vi på et toalett fikk slått inn i et stykke vått papir slik at de kunne fraktes tilbake til campingvogna. Påfyll i minneboka – og øyegodt.

Påfyll i minneboka og påfyll av mat

Vi kom oss tilbake til bilen, godt fornøyd med hvor aktive vi var i ferien, tross alt. 15 000 skritt, da snakker vi! Været var fortsatt ikke på solsiden, så i stedet for å fyre opp grillen utenfor campingvogna, bestemte vi oss for å dra til Röe Gård. Vi fant stedet da vi forsøkte å finne ut av hva vi kunne finne på i området, og var, da vi dro derfra, glade for at vi hadde funnet det.

De hadde en fin gårdsbutikk med god utvalg og en fin lekeplass for barna. Der var det også plassert en gammel traktor som veslebror med stor overbevisning mente på at vi burde skaffe maken til hjemme. Jeg, på min side, mente på at vi burde i stedet skaffe en sånn fin hane. Traktorer har vi jo allerede fem av.

Det var en dag for påfyll av minner – og mat. De hadde et spisested på Röe Gård med fantastisk god mat. Jeg forspiste meg så til de grader på köttbullar at jeg ikke engang orket å tømme kaffekoppen! Så mett var jeg, og det sier ikke rent lite med tanke på at jeg noen timer tidligere hadde satt kaffepulver til livs for å dekke koffeinbehovet.

Skogsmatroser ved kysten

Påfyll i minneboka blir det også når man skaffer seg en sen ettermiddagstime i fjæra. For barn som vokser opp ved ferskvann i innlandsmiljø er kysten eksotiske saker. Det er som den reneste skattejakt og gå der med håvene og lete etter kryp og krabber.

Krabber ble det rett nok dårlig med, men ei enslig reke vakte ikke mindre jubel.

Ei heller et snilehus med innbygger i.

Påfyll i minneboka er også det man får når brettspillet finnes fram lenge etter leggetid og en stor bolle med smågodt står på bordet.

Den gamle, brunrutete duken er et minne fra min minnebok, forresten. Jeg husker den som piknikduk på snekkemotoren på tresnekka vi hadde da jeg var barn. Nå er den i ferd med å bli et barndomsminne for våre barn også, som campingduk.

Påfyll i minneboka

Torsdag skinte sola over Lysekil. Presskannekaffe til presskanna var innkjøpt og det ble kaffe og stor lykke. Veslebror oppsummerte det vel hele greit da han utpå ettermiddagen la seg tilbake i stolen sin ved middagsbordet og konstaterte at «nå kosær jeg meg». Det gjorde vi, alle sammen, hele dagen.

Riktignok blåste det katter og husmødre, så det var ikke så varmt at det ble plagsomt. Likevel var vi noen timer ved stranda. Ungene lekte og koste seg og da de avsluttet kvelden i den 70 meter lange vannsklia på campingplassen var liksom ferien komplett. Det gav i alle fall påfyll i minneboka for de tre som skled og skled til de ble såre både her og der.

Men, allting har en ende. Også en campingtur. Fredag etter frokost pakket vi telt og vogn sammen og satte kursen for Norge og Fjellborg igjen.

Det er liksom rart med det, at selv om det er vemodig å skulle reise hjem fra en fin ferie, så er det også godt å komme hjem. Med fullstendig hvilepuls og nok påfyll i minneboka til å holde det gående enda en stund.

Følelse av sommer

Hjemme var det så absolutt en følelse av sommer som møtte oss. Fra et vindfullt kystmiljø til nesten stillestående, varm luft her hjemme. Det ble litt som å gå av flyet fra Gardermoen til Syden i midten av mars. Men, det var øyensynlig ikke bare vi som syns det var litt hett. Rasmus var enig.

I går var vi omsider akklimatiserte og fikk unna en hel masse. Det er rart hvordan det samler seg opp selv etter bare noen dager på ferie. Men, jammen. Om hverdagen er tilbake for en stakket stund (vi skal avgårde en tur til når været tillater det), så er det fortsatt rom for påfyll i minneboka. I går kveld fylte vi på så det rekker for sikkert fire vinterstormer! Da tok vi turen på elva og kjørte til Furuholmen og spiste middag med kveldssola som selskap.

Kaffe og kake til dessert unnet vi oss også. I slike stunder leverer livet så godt og så mye at man blir rent overveldet.

Da vi var på hjemvei var elva fullstendig blikkstille …

… og kvelden var sval og god og passe varm. I slike stunder er det godt å leve og lykken liksom velter over en når en tenker på alt uka har hatt å by en av opplevelser å hente fram og leve om igjen når vinteren er som kaldest og bløtest og på sitt mest gufne.

Dagen i dag har ikke vært fullt så begivenhetsrik, men den har bragt sine gode stunder, den også. Og, i morgen begynner en ny uke med nye opplevelser. Med mer påfyll til livets minnebok. Jeg er klar!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg