Denne uka har hatt mye på programmet. Det har i det minste ikke gitt tid til å kjede seg! Bli med og se hva uka har bydd på.
Mye på programmet
Når jeg sitter her nå, søndag kveld, og ser tilbake på uka som har gått, slår det meg hvor mye vi har fått ut av den. Det har vært mye på programmet. Enkelte dager også litt for mye. Mandag, for eksempel. Da klokka ringte mandag morgen var det tungt å stå opp. Etter å ha holdt på med griseslakt hele helga, fristet det mest å sove dagen bort, men sånt var det ikke tid til.
Dagen startet med å levere veslebror i barnehagen, og høstens utviklingssamtale for ham. Deretter bar det rett til ØNH-legen for å få litt mer has på denne franskmannen jeg drasser rundt på, Herr Ménière. Siden var det tilbake til barnehagen igjen.
Da jeg var i barnehagen første tur, hadde jeg satt fra meg to store spann. Nå skulle vi se på hva som var oppi.
Vil du vite mer om besøket i barnehagen og se hva vi gjorde? Ta en titt HER
Dernest var det å få med seg veslebror hjem og lage middag. Om enn aldri så enkelt, med strimlet svinekjøtt og et glass med butterchicken over, så ble det likevel litt høytid over måltidet. Det var nemlig det første måltidet med årets slakt i!
Da middagen var spist, var det bare å snøre på seg skoa og komme seg av gårde igjen. Mandagen hadde mye på programmet! Siste post på programmet var et allmøte på skolen i bygda, om skolen og skolens framtid. Den er stadig under trussel om nedleggelse, men da jeg gikk hjem igjen i stummende mørke, gikk jeg likevel med et smil om munnen. Tenk å få bo i ei så flott bygd, med en så flott skole og så mange fantastiske mennesker!
Smilet ble enda litt bredere da jeg nådde Fjellborg: Endelig var alle poster på mandagsprogrammet krysset av!
Lurer du på hva jeg mener om skoler og nedleggelser? Det gjør du neppe etter å ha lest DETTE
Jeg belønnet min egen innsats gjennom dagen med et par knekkebrød og det som for tiden er favorittserien: M*A*S*H
Påfyll
Tirsdagen var det heldigvis ikke like mye på programmet. I alle fall ikke på dagtid, og godt var det, for den dagen våknet tre av fem opp med nok en forkjølelse. Denne høsten har ikke vært annet enn en reprise på det første barnehageåret, og virusene står i kø! Formen var heldigvis ikke verre enn at jeg var på bena. Dermed passet jeg også på å ta en gåtur i høstsola. Jeg kjente sterkt på behovet for litt dagslys.
Da jeg kom tilbake og gikk fôringsrunden, tok jeg også småfuglene med på serveringsrunden. Jeg har vært litt sent ute med å begynne vinterfôringen av dem, men nå ble endelig fuglemateren fylt opp igjen. Det tok ikke mange minuttene før fuglene stimlet om den. De husket tydeligvis hvor det var mat å få. Nå gjelder det bare å følge opp!
Etter middag var det nøyaktig like hektisk som det bruker å være en tirsdag ettermiddag. Mindre hektisk ble det ikke da husbonden ringte og meldte om at han satt bom fast i en kø. Dermed fikk jeg skippet ungene avgårde til speideren før jeg selv dro for å delta på en kveldsgudstjeneste med koret. Akkurat da var det godt å bare sige ned på en benk og bare lytte og være, mellom sangene. Et godt og viktig påfyll i en uke med mye på programmet.
Mye på programmet for prosjektleder’n
Det har også vært en uke med mye på programmet for prosjektlederen. Du har kanskje fått med deg at det er jeg som har overtatt ledelsen av renoveringsprosjektet vårt for en stund? Etter å ha levert veslebror i barnehagen onsdag morgen, måtte jeg selv være litt håndverker også.
For å lette jobben for tømreren litt, tapet jeg alle vinduene med Siga-tape før foringene kom på plass litt senere på dagen. Det er en jobb som høres innmari enkel ut, men om du husker Emils pappa når han flyr rakt inn i fluetapen, så har du et omtrentlig bilde av hvordan det er å arbeide med Siga-tape. Den er av et sånt kaliber at vi bruker den for å lappe støvler og regnbukser ved behov!
Gikk du glipp av siste oppdatering på renoveringsprosjektet vårt? Du finner den HER
Resten av dagen gikk det slag-i-slag med nok en utviklingssamtale. Nok en middag å lage og en hverdag å ta seg av. Det er rart med det, at hverdagen pauses ikke samme hvor mye som ellers står på programmet. Da kvelden kom bestemte jeg meg for å lage litt fest på en hverdag midt i kaoset, og kokte varm sjokolade til ungenes store begeistring.
Og sjokoladen lagde jeg etter Henriette Schønberg Erkens oppskrift. Les mer HER
Da ungene var vel i seng, fulgte jeg Sokrates’ og Rasmus’ gode eksempel og planet ut på sofaen.
Jeg ble ikke liggende lenge før jeg slukket og lukket og tuslet ut i hengekøya. Jeg måtte imidlertid ta en stopp underveis og bare beundre kveldshimmelen. Noen ganger er den aldeles stummende vakker.
Bøtteballet og pannekaker
Torsdag hadde jeg satt av litt tid med vaskebøtta. I en uke med mye på programmet, så var det kanskje det mest avslappende jeg kunne gjøre. Jeg opplever ofte at i hektiske perioder, så er det alltid særdeles saliggjørende å gjøre det rent og pent og hyggelig rundt oss. Det er liksom som om rengjøringen på overflaten smitter over på innsiden. Rot gjør det jo, så hvorfor ikke rengjøring? Men, det er alltid tid til en kaffitår!
Mens jeg først var i gang med å krysse av enkle oppgaver på gjøremålslista mi, fant jeg også fram nål og tråd. Løven til veslebror hadde fått et åpent sår på ryggen, og løver med åpne sår er sure løver. Best å få det fikset før han ble mannevond!
Veslekæll hadde langdag på skolen torsdag, etter som han var på skautur med friluftslivklassen. Husbonden var, som vanlig denne uka, på jobb. Dermed var vi bare tre til middag, og jeg utnyttet muligheten og stekte pannekaker. Pannekaker til tre er langt mer overkommelig enn pannekaker til fem!
Det som ikke er stjålet
Mandag var det planleggingsdag både på skolene og i barnehagen. Likevel var vi tidlig oppe som vanlig, og godt var det. Klokka var knapt over åtte da det tikket inn en melding om at en lass singel var på vei. Om ikke vi hadde mye på programmet fra før denne uka, hvorfor ikke få enda litt til?
Arbeidsbuksa mi var på vask, så for anledningen røsket jeg tak i en annen jeg ikke hadde brukt på år og dag – bokstavelig talt. Jeg stakk hendene i lommene for å sjekke status (andre har vesker, jeg har lommer), og …
… der var korset mitt! Det som jeg har lett etter siden i fjor sommer og var nesten helt sikker på at var tapt for alltid. «Det som ikke er stjålet, dukker opp», sa mamma alltid, og selv femten år etter sin død må jeg innrømme at hun har rett. Mammaer har alltid rett. Jeg ble så glad! Men hvorfor i alle dager hadde jeg lagt det der? Hva er det jeg har drevet med ute som har fått meg til å ta av smykket og legge det i lomma i stedet?
Ja, ja. Jeg fikk buksene på og kom meg ut. Der var det håndtering som fikk det til å gå trill rundt i øya på en stakkar. Jeg syns jo at lastebiler er noe av det fineste som finnes, og plutselig var det to stykker som rygget og kjørte og durte i morgensola like utenfor.
Omsider fikk jeg samlet meg, og dirigert «min» lastebil til losseplass. Så var det i grunnen bare å spa på. Veslebror og veslekæll kom ut og hjalp til. På et par timer hadde vi fått utover nesten hele lasset.
Siste rest håper jeg å få tatt i morra ettermiddag. Jeg vil helst ha det vekk før snøen kommer. Om haugen først fryser til er det gjort. Dessuten skal jo den singelen gjøre nytte for seg; ikke ligge i en haug! Men se så fint det blir foran døra nå, da!
Mye på programmet, men tid til helg
Omsider kom fredagskvelden. Endelig. Det hadde så langt vært en uke med mye på programmet, og mer skulle vi gjøre i helga.
Da ungene var i seng, deiset jeg ned i sofaen med en forsmak på lørdagsgodtet og enda en episode av M*A*S*H. Det ble imidlertid med den ene, før jeg subbet ut i hengekøya og sovnet momentant.
Og våknet tidlig lørdag morgen med selskap. Veien til Crazy Cat Lady blir kortere for hver natt.
Lørdag var også en dag med mye på programmet. Jeg rakk akkurat å sette i gang hussnekker’n vår her, før ungene og jeg satte kursen mot Oslo. Vi skulle på Jul med Prøysen og Snekker Andersen på Trikkestallen.
Det er en hyggelig førjulstradisjon vi har hatt noen år nå. Selv veslekæll på tretten vil være med, og det syns jeg er veldig koselig. Vi hadde god tid, og satt i foajeen og så etter kjente dukker fra andre forestillinger vi har vært på.
Jeg begynte også å kjenne på julestemningen da jeg studerte juletreet på Trikkestallen. Et ekte juletre med gammeldagspynt lik den jeg vokste opp med.
Forestillingen gav også julestemning, og jeg kjenner at nå er vi så smått på vei. Jeg skal forsøke å holde igjen enda et par uker, men så skal det lages jul på Fjellborg, ja!
Etter forestillingen dro vi på restaurant og spiste middag. Veslebror var rett så sulten, for da han hadde gjort kål på sin egen hamburgertallerk, gikk han like så greit løs på storebrors fish’n chips. «Skal du ha den dressingen der, eller? Hva med sitrona? Skal du ikke spise opp den siste fisken? Jeg tar’n, jeg!» Vi har bare begynt å kalle ham for måka. Mon tro hvordan det kan ha seg at han snart måler 130 centimeter på strømpelesten, den vesle karen.
Etter en uke med mye på programmet
Da vi var ferdig spist og på vei tilbake til bilen, lurte veslekæll fælt på hvordan jeg hadde klart meg så mange timer uten kaffe. Det var i grunnen et godt spørsmål. Flaks, da, at Kaffebrenneriet lå like ved. En dobbel latte på hjemvei, tusen takk.
Vi rakk akkurat hjem til Maskorama og lørdagsgodt. Da ville Rasmus også være med. En hel dag uten menneskene sine er en lang dag for en liten tass.
En lang dag hadde det vært for menneskene også, med mye på programmet. Det var godt å finne køya i går kveld, og vite at ingen vekkerklokke skulle ringe i dag tidlig heller. Likevel våknet jeg til vanlig tid, men jeg ble liggende litt ekstra og bare nyte søndagsmorgenen. Med Rasmus i fanget.
Nå er uka forbi. En uke med mye på programmet, men det har vært en fin uke likevel. Vi har fått mye gjort, og hatt det fint mens vi har fått ting unna. Neste uke blir omtrent av samme sort, men så er vi ferdig med både utviklingssamtaler og møter og alt som er av sånne ting før jul. Det skal bli godt. Og – i morra kommer maler’n også, så nå skal du se det skal gå unna både her og der!
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
