Den siste septemberuka
Den siste septemberuka er ved veis ende. Uka har bydd på høst med stor H. Fargerike trær, lue, våte gummistøvler, bål og vinterdekk. La oss se den i bilder.
Den siste septemberuka
Å skulle oppsummere uka i bilder har i løpet av to og et halvt år blitt en hyggelig ting å gjøre, syns jeg. Da jeg i formiddag lurte på hva som egentlig kunne oppsummere denne uka, gikk det plutselig opp for meg at det faktisk er den siste, hele septemberuka vi har lagt bak oss. På tirsdag er det første oktober. Gad vite hvordan dette kunne gå så fort?
Det er imidlertid liten tvil om at det er høst. Denne uka har i alle fall ikke latt oss lure. Mørket synes å sluke oss i to ender nå, og det er litt uvant ennå ikke å stå opp til fullt dagslys. Likevel er det litt koselig også, å stå opp til tussmørket. Snart er tiden inne for å tenne levende lys også til frokosten.
Høsten har også ligget tydelig i været denne uka. Mandag formiddag gjorde jeg et tappert forsøk på litt bevegelse etter lang tids sjukdom. Jeg rakk akkurat en liten tur mellom bygeværet. Mye kan sies om regn når man helst vil ha høstsol, men fargene på himmelen blir omtrent like magisk som den på trærne når været er skiftende.
Høstlig kjøkkentjeneste
Den siste septemberuka har også bydd på litt høstlig kjøkkentjeneste her på Fjellborg. Blant annet har jeg vært en tur både på potetjordet og i drivhuset og høstet litt av det som var mer enn modent for å tas inn.
Tomatkurven fylte jeg med nesten ti kilo tomater. I stedet for å legge tomatene i fryseboksen i påvente av bedre tid, la jeg dem denne gangen rett i en stor kjele og kokte tomatpuré etter Henriette Schønberg Erkens oppskrift. Nesten tre liter ble det, som jeg hadde på små porsjonsglass og steriliserte.
Hjemmelaget tomatpuré har kommet på menyen takket være Prosjekt Henriette.
Les mer HER
I fryseren har jeg lagt brokkoli, blomkål og aspargesbønner som jeg forvellet. Nå er det bare å hente opp til neste middag det vi trenger.
Etter at jeg slynget honning sist helg har også den siste septemberuka båret preg av honningbehandling. Mandag formiddag tappet jeg flytende honning på flasker.
Siden satte jeg i gang røremaskinen som skal gjøre resten av honningen smøremyk og finkrystallisert. Etter snart en uke nærmer den seg ferdig. Jeg gleder meg med et barns utålmodighet til å tappe årets honning på glass og å se det ferdige produktet. Honning fra våre egne bier – det er stas!
En siste tur på ælva
Nå, i den siste septemberuka, fikk vi også endelig båten vår på land. Planen var å gjøre det allerede i begynnelsen av måneden, men da lå jo både husbonden og jeg nede for telling. Denne uka har husbonden hatt mer enn nok å gjøre, men da er det fint å ha en pappa som er godt kjent på elva og som kan trå til med en hjelpende hånd.
Jeg syns alltid det er litt vemodig å putre ut av evja for siste gang for sesongen. Å tenke på at neste gang jeg er her nede, så er det antakelig med skøyter på bena. Skøytesesongen er forresten noe vi alltid gleder oss til her på Fjellborg, så vemodet stikker sånn sett ikke så dypt.
Likevel er det rart med det, etter som vi kjører oppover elva en siste gang dette året. Det er som om sommeren forsegles i minnet, én gang for alle.
Og skjønnheten nytes til fulle en siste gang. Det er jammen pent på ælva, gett, selv den siste uka i september.
Det er fint på ælva om høsten.
Bli med på fjorårets siste tur HER
Årets siste «bad» fikk jeg jammen også unna. Det blåste nemlig ganske godt på onsdag, og da vi skulle ha Tunejolla opp på hengeren måtte jeg jobbe ganske godt for å holde båten på rett kjøl i stedet for at den skulle blåse sidelengs på land.
I slik en stund kan man ikke tenke fullt så mye som man handler, og da står man, før man vet ordet av det, med vann til knes.
Det viktigste når man har bronkitt, har jeg hørt, er å holde seg tørr på bena, men det kommer vel alltids nye sjanser. Båten kom seg i alle fall trygt på land!
I den siste septemberuka
Når vi har kommet til den siste septemberuka er det også på høy tid å få på vinterdekk på bilen her vi bor. Jeg kjører ikke mye, men når jeg gjør det er det som regel tidlig på morra’n. På denne tiden er det i grunnen bare et tidsspørsmål før det er glatt på de «riktige» stedene på den tiden av døgnet, og jeg er ikke den som stiller uforberedt.
Fredag formiddag fikk jeg derfor lagt om til splitter nye vinterdekk. Jeg er et høyt antall tusen kroner fattigere, men trygg på veien. Det var forresten ikke mye for tidlig, for i dag tidlig tuslet jeg fra hengekøya gjennom rimet gress på vei inn. Sesongens første nattefrost var et faktum.
Da er det forresten godt å ha en liten Rasmus-pus. Han lar meg nemlig ikke fryse om nettene. Eller bevege meg for mye, for den del. Det beste stedet han vet å sove, er på brystkassa mi, og slik ligger han hele natta gjennom helt til vekkerklokka ringer og han litt snurt må stå opp når jeg må det.
Rasmus er i det hele tatt i ferd med å utvikle seg til et skoleeksempel av en hankatt. Da jeg kom jeg fredag formiddag etter å ha lagt om dekk, fant jeg ham slik i sofaen.
Riktignok ikke før jeg selv hadde sittet der nær en halvtime og spist lunsj. I det jeg skulle reise meg for å fortsette dagen, fikk jeg ved en ren tilfeldighet se to ører stikke opp av pleddet som ingen hadde brettet sammen. Rare Rasmus.
Høstferie
Når vi er kommet til den siste septemberuka, betyr det også at høstferien begynner på vår kant av landet. Fredag parkerte ungene skolesekker og matbokser for siste gang på en uke, og det var et lettelsens sukk som gikk gjennom huset. Endelig ferie!
Vi innledet den med å fyre bål i gapahuken. Det høres planlagt og fint ut, men sannheten er at det hele var et spontanpåfunn fra min side fordi jeg ikke var i stand til å lage pizza som jo egentlig er på menyen hver fredag.
Takket være den evinnelige bronkitten med påfølgende hoste har jeg tatt et ribben, og å kjevle pizzabunner var det siste jeg orket fredag ettermiddag. Da var det langt mer overkommelig å rulle pølser på rista.
Rastløsheten sitter riktignok i kroppen uansett, så etter litt hvile gikk jeg i frukthagen og klippet ned bringebærbuskene. I alle fall noen av dem. Noe er bedre enn ingenting, og et arbeide som er påbegynt er i alle fall påbegynt selv om det enda gjenstår litt på å fullføre. Potetene vet jeg ikke engang om jeg tør tenke på, men det blir vel råd med dem også.
Helgen for øvrig har vært brukt på renoveringsprosjektet. Vi har også vært en tur i bursdag og i kveld har jeg hatt et sangoppdrag i en vigslingsgudstjeneste. Det ble en fin opplevelse. Resten av kvelden tenkte jeg å vie til å bestemme meg for hvilket format jeg skal bestille en forstørrelse av dette blinkskuddet veslekæll tok av meg forleden dag. Han er så god med kamera, den gutten! Telefonen min er full av slike bilder. Du husker kanskje DETTE fra i sommer også?
Og med det, så runder vi av både for i kveld og den siste septemberuka. Håper din har vært fin!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
