Sommeren 2024
Så var sommeren 2024 over. Skapte vi nok minner? Nøt vi tilstrekkelig? Kanskje aller viktigst: Har vi samlet nok krefter til å møte høsten og vinteren?
Siste sommerdag
Jeg sitter ute. Sola har allerede flyttet seg så langt vest at skyggene faller over uteplassen vår. Egentlig er det liksom for tidlig for det, for her skal jo sola falle midt i beste middagstid. Men, det var i juli. I dag er det siste sommerdag, og det er ikke lenger som det var i midten av ferien. Nå er sommeren 2024 over. Vi er nødt til å innstille oss på andre tider.
Som jeg skrev om litt tidligere i uka også, så kommer heldigvis ikke skiftet brått, over natten. Det kommer heller nesten umerkelig og viser seg først i sånne små ting. Sånn som at sola ikke lenger er der den pleier å være. Det merker vi forresten om kvelden nå også, for plutselig er det mørkt. Lenge før tida. Helt når det skjedde vet vi ikke, men vi tilpasser oss.
Jeg hadde en plan om at sommerfølelsen skulle følge oss inn i hverdagen. Slik gikk det ikke.
Les mer HER
Det må vi også gjøre for tiden som ligger foran. Når dagene blir kortere og arbeidsoppgavene, for en periode, flere. Siden kommer hvilen. Sommeren er så mye, men det er kanskje først nå, når den er på hell at den egentlig når sitt klimaks. Når alt skal nytes til siste sekund.
Sommeren 2024
Sommeren 2024. Jeg sitter her og lurer; skapte vi nok minner? Nøt vi tilstrekkelig alt som skulle nytes? Husket vi egentlig på å feste oss ved de ørsmå tingene som vi ikke tenker på at egentlig eksisterer, når vi sitter der en regnfull og mørk oktoberkveld. Humlene som surrer uforstyrret fra blomst til blomst. Sommerfuglen som plutselig kommer og oppfører seg som den har til hensikt bare å være sammen med akkurat deg for en liten stund.
Gresshoppene som synger så man nesten kan bli gal, men så velger man likevel ikke å bli det. Tross alt er det lyden av sommer. Akkurat som fuglesangen er det. Snart skal den stilne av. Sommeren har sin ende, også for trekkfuglene. Om ikke lenge ser vi de samles i store flokker, klare for avreise til en annen sommer.
Har sommeren 2024 satt spor i hukommelsen? Sånn at vi til vinteren kan sitte rundt middagsbordet og riktig suge på sommerens karamell og si til hverandre at «husker du det?» og «det vil vi gjøre igjen». Bare for at det var så fint. Sånn som å sove i telt med en venn, kjenne det kalde elvevannet sprute mot håndflata når båten er i fart og armen dingler over ripa. En stolt storebror som har grillet pølser til hele familien og kan rope at «nå er det mat».
Sommerens karamell er den vi suger på når mørket er som mørkest.
Les mer HER
Sommeren 2024 var lang nok
Sommeren 2024 er ved veis ende. Jeg er litt usikker på om jeg er klar, men jeg er ikke fristet til å si at tiden gikk for fort heller. Det er lenge siden våren. Jeg har en følelse av at sommeren har vært lang. Har jeg ikke fått nok var det ikke sommerens skyld, i alle fall. Om noe er det heller grådighet. Ønsket om at noe som er godt skal vare lenge, akkurat som vi ønsker det for bursdagen vår eller julaften når vi er små.
Det i seg selv er jo egentlig et bevis på at sommeren var god. Jeg skulle gjerne feiet mer sand opp fra golvet og oftere hengt badetøyet til tørk. Sånn ble det ikke i år, men vi har hatt sand på golvet og vi har badet. Egentlig en god del. Måltider utendørs, skrubbsår på barneben, fregner på nesa og flere is enn vi kan telle. Vi har ingenting å klage over. Mer av alt skulle vi kanskje kunne ønsket oss, men hadde vi fått det kan det jo tenkes at vi ikke hadde ønsket oss mer? Og da kunne det fort vekk ha vært for mye.
Sommeren 2024 gir seg i så fall mens leken er god. Det er ikke sikkert det er sant, men det er i det minste en trøstende tanke. Dessuten takker den for seg med flagget til topps. Sola skinner, innsektene summer og det er akkurat så stille og rolig rundt oss som det har vært hele sommeren lang. Kun en skurtresker durer i det fjerne.
Ny fase
Det forteller at en ny tid er på vei. Høstetiden. Det drar seg til nå. Et slags siste arbeidsslag før vi går over i en ny fase. Når arbeidet lenger ikke er preget av hektisk aktivitet og i like stor grad styres av naturen. Eller, det gjør det jo for så vidt året rundt i en sjølbergerhverdag. Da styrer naturen oss, året rundt. Nå, når dagene blir kortere og lyset mindre, blir også arbeidsmengden mindre. Den tilpasses en mørkere årstid med mindre tilgang på energi, akkurat som den gjør det motsatte når våren kommer.
Sommeren 2024 har ikke vært noe unntak fra alle andre somre i så måte. Vi har tilbragt masse tid ute. Utnyttet flere timer i døgnet enn midtvinters, være seg til enten arbeid eller lek. Og – vi har samlet krefter til en lang vinter. Kanskje aller mest gjennom alle de gode opplevelsene som har blitt satt rett i minnebanken.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer vemodig er det. Likevel må jeg ikke glemme at den tiden som ligger foran oss også har mye fint med seg. Det er lite jeg nyter så mye som en klar høstdag. Fargene i naturen om en måneds tid er noe av det vakreste jeg vet. Mange av mine beste opplevelser samler jeg på høsten, så det skal på ingen måte svartmales at sommeren nå er over.
Beste sommerminne fra sommeren 2024
Forleden dag ble jeg spurt om hva mitt beste minne fra sommeren 2024 er. Det var et vanskelig spørsmål, syns jeg. Sommeren har jo vært så fin! Likevel er det nok kanskje én ting som peker seg ut mer enn noe annet, og det er alle turene på elva. Spontant bestemt etter vær, vind og lyst. På elva har vi klart å leve i nuet mer enn noe annet sted, både ungene, husbonden og jeg. Små stunder av hvile og å være.
Hva var selve sommerferiens beste minner?
Les topplisten vår HER
Der har vi virkelig fått kjenne på hvor vi hører hjemme. Takknemligheten over de mulighetene hjemstedet vårt gir oss. Elva er rekreasjon sommer, som høst, vinter og vår. Og tenk, snart skal vi gå på skøyter igjen, der vi har kjørt båt i sommer. En merkelig tanke på sommerens siste dag, men like fullt er det sant.
Ja, du leverte virkelig varene i år, kjære sommer. Godt med sol, godt med regn, passe med varme og nok med tid. Du la til rette for alt det gode vi skal minnes fram til vi sees igjen, og det gjør vi forhåpentligvis om tre kvart år. I mellomtiden skal alle de andre årstidene nytes. Høsten aller først, og det kiler litt i magen ved tanken. Nå kommer min favoritt, og jeg gleder meg! For tenk, det går nemlig an å gjøre, samtidig som man er litt lei for at sommeren er over.
Hva er ditt beste minne fra sommeren 2024? Fortell gjerne, så kan vi sammen la minnene varme oss i høsten, sammen med ullgensere og langbukser.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 37 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
