I dag skal jeg leve

«I dag skal jeg leve.»
Har du bestemt deg for det noen gang?

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Blåklokker, nattfiol, rødkløver og prestekrage – de står på oldemorbordet i stua.
Et velduftende minne fra en vakker dag.

I morges lå sommeren i lufta. Helt på ekte var den her. Humlesus og fuglesang. Morgendagen syntes like fjern som dagen i dag var tilstede, i det jeg lot frokostasjetten stå igjen på kjøkkenbenken og lukket hverdagen bak meg med døra. I dag satte jeg hverdagen på vent!

Det tok meg ikke mange skrittene langsetter grøftekanten før jeg var mitt eget seks år gamle jeg. En nattfiol i hånden. Jeg så den, jeg, selv om den forsøkte å gjemme seg. Jeg tror likevel den ble litt glad, for at noen så hvor vakker den var. Hvor godt den duftet. Alle trenger vi å bli sett nå og da. Et stykke hjemmefra, traff jeg en av bygdas gamle. Han smilte og lo, og vi slo av en prat. I fellesskap gledet vi oss over sommerdagen, før vi ønsket hverandre en fortsatt god dag og gikk videre hver til vår kant.

Enger fylt til randen av skinnende smørblomst. Lupiner som strakte seg mot sola i dikene. Duften av nyslått høy på jordet. En sommerfugl med hastverk som strøk mot kinnet mitt; mon tro hvem av oss som skvatt mest? Og traktoren som lagde traktoregg? Jo, det var litt gøy å se på.

Hvordan kan man la være å leve på slik en dag?
Frokostasjetten går ingen steder selv om jeg velger sommeren.
I dag valgte jeg sommeren. I dag skal jeg leve!

Mellom hveteåkrene går en gresskledt sti. Under et gjerde. Det er om å gjøre å bomme på bevisene for at kyrne tok kveldsturen sin her i går. Nå ligger de i sola utenfor låven og nyter livet. Jeg ser dem fra elvebredden, mens jeg forsiktig stikker stortåa ut i vannet. Solstrålene danser i elva, og jeg drister meg til å sette begge føttene på mudrete fjellbunn. Flommen gjør vannet grumset og fælt, men sommerdagen har taket på meg, og jeg tenker at i dag skal jeg leve.

Kaldt? Å ja, men jeg var under med hele meg. Litt skitten ble jeg, men hva gjør vel det? Ja, hva gjør vel det? Jeg sitter på fjellkanten og plasker med bena. Jeg ser på dem: Ikke lenger så vinterbleke, men snarere fulle av sommer. Et lite skrubbsår. Fire stikk og flere blåmerker enn jeg kan telle. Når sluttet vi å samle på dem? Veslekæll er fem og et halvt, og for ham er det ennå slik at status måles i antall blåmerker. Jeg vil også ha! Ja, faktisk har jeg bestemt meg: I år er det ikke bikiniskillet som skal få avgjøre sommeren, men antall blåmerker. Jeg skal leve, og mens jeg gjør det, skal jeg ha det gøy. Da kommer blåmerker og skrubbsår gjerne helt av seg selv.

Jeg gjorde som de minste. Gikk i sikksakk hele veien hjem. En blåklokke der. En prestekrage der. Hverdagen stod fortsatt på vent. Det gjorde tredveåra også. Jeg blir like lettet hver eneste gang jeg finner igjen den seks år gamle meg et sted der inne. Livet er fullt av ramme alvor, men så lenge jeg fortsatt finner fregner og totaktshopp, glemmer jeg meg bort litt. Jeg liker å leve. Innimellom er det greit å sette hverdagen på vent, slik at man kan sitte på ei huske og dingle med bena. Spise en is. Synge med fuglene. Barnslig? Kan hende, men er ikke det lov når det er sommer da? Når evigheten er nå.

I dag skal jeg leve. Bare tanken har vært nok. Jeg har levd! Og jeg tenker tilbake, til barndommens somrer, da nærmest det beste på hele sommerdagen, var det siste. Da man nydusjet og ren, kunne krype under svalt sengetøy. Da man sovnet til lyden av sommerkvelden som aldri tok slutt der utenfor vinduet som stod på vid gap. De løse blondegardinene som nå og da blafrer, akkurat som om en lett sommervind vil forsikre deg om at joda, sommeren er her fortsatt. Den venter på deg til i morgen.

Og da –  ja, da skal jeg samle flere blåmerker.

 Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?