Pepperkakebakst i en fei

Denne uka var det tid for årets pepperkakebakst. Hele dagen gikk jeg og grudde for det fullkomne kaos, uvillige unger og et synkende humør, men alle kan ta feil. Også ei trebarnsmor før jul.

Et sjansespill

Natt til onsdag hadde julenissen levert tre pepperkakeformer i julekalenderen her. Det kunne jo godt bare bety én ting, det: Årets pepperkakebakst stod for tur.

Jeg syns det er veldig kjekt å kunne dra slike ting inn i kalenderen. Det må jo gjøres i alle fall, og på den måten fyller noen kalenderluker seg praktisk talt selv.

Jeg skal likevel være ærlig og innrømme at det å bake pepperkaker med ungene ikke alltid er noe jeg ser fram til med vellyst. Det oppleves rett og slett som førjulsstrias store sjansespill: Syns de det er gøy i år eller går de lei før andre brett med kaker er stekt?

De gleder seg jo alltid til å bake pepperkaker, men det har tidligere år vært tendenser til at ideen om pepperkakebakst liksom har vært mer frydefull for dem enn selve bakingen. I år hadde jeg heller ikke husbonden med på pepperkakebakelaget, etter som han var på jobb og er det stort sett hver ettermiddag for tiden.

Dermed gikk jeg hele onsdagen og grudde litt for hva ettermiddagen skulle bringe.

Pepperkakebakst i en fei

Ungene hadde gledet seg hele dagen til å bake. Det var et godt tegn. For å slippe matlaging på toppen av det hele, hadde jeg funnet fram litt lapskaus som vi hadde stående i fryseren til en passende dag. Den forsvant i en fei, og så var det på med forklærne og fram med pepperkakeformene. La pepperkakebaksten begynne!

Veslekæll var fullstendig selvgående. Noe annet hadde jeg egentlig ikke forventet heller, men uten den minste protest hjalp han også veslebror hvis han en gang i blant trengte hjelp med å kjevle ut deigen og jeg var opptatt med stekeovnen. Velsigne den tålmodigheten veslekæll er utstyrt med!

Veslebonden var også fullstendig selvgående i år. Han var riktignok førstemann som gikk lei, og jeg tenkte i mitt stille sinn at da trekker vel veslebror seg ut av pepperkakebaksten, han òg, men nei. Han var slettes ikke lei! Og selv om veslebonden ikke stod med kjevlet, var det likevel god hjelp i ham, for han tok jobben med å flytte ferdigstekte pepperkaker fra stekebrettene og over til avkjøling på ristene.

Dermed kunne jeg hjelpe veslebror som fortsatt ikke helt hadde dreisen på dette med kjevlingen. Like fullt imponerte han meg stort ved å arbeide systematisk med hvert deigstykke han fikk. Den første formen pent i kanten, og de andre tett i tett etter størrelse og plass til alt var brukt opp. Det gikk riktig unna!

Pepperkakene på Fjellborg smaker noe helt eget med en helt spesiell ingrediens på lista.

Du finner oppskriften HER

Hva en mor glemmer

Om jeg skulle dømme etter alder, så ville veslebror være den første jeg hadde trodd at skulle forlate kjøkkenbenken den ettermiddagen. I stedet var han den siste. Nå skal jeg forte meg å tillegge at heller ikke veslekæll forsvant før jobben var gjort, altså, men det var minstemann som hadde mest deig igjen til slutt. Og – på den aller siste deigklumpen knakk han kjevlekoden og klarte alt helt selv.

Da var det at det slo meg noe, noe jeg hadde glemt i forkant av årets pepperkakebakst, men som nok var ganske vesentlig for resultatet: Alle ungene mine har blitt ett år eldre!

I fjor bakte jeg pepperkaker med tre gutter på elleve, åtte og tre. I år er de tolv, ni og fire. Alle litt større, alle litt (veldig mye, faktisk) lenger (selv om det ikke spiller noen rolle for pepperkakene), alle litt mer forståelsesfulle for at ting tar litt tid når vi baker, og alle i det hele tatt litt mer i stand til å klare selv. Da funker det, da!

Årets pepperkakebakst vel blåst

Nå er det ikke all verdens prestasjon å trykke ut noen pepperkaker, altså. Likevel tillot jeg meg selv å være stolt da siste pepperkake var ute av ovnen. Ungene hadde vært kjempeflinke! Pepperkakebaksten var over på rekordtid i år. Både mor og tre barn hadde sitt gode humør i behold, og ikke én tåre var felt underveis fordi noe gikk skeis.

Ja, for det er jo en kjent sak nå i førjulsstria at forventingene ikke alltid stemmer overens med virkeligheten. Det er mer enn én gang i løpet av desember at kart og terreng ikke følger hverandre. Om det er vanskelig å hanskes med for oss voksne, så er det ikke enklere for ungene. Da kan et pepperkakehjerte som ikke overlever turen fra benken til stekeplata være det som tipper alt utfor.

Men, heldigvis brast ingen hjerter av ødelagte pepperkakehjerter denne gangen. «Da lager jeg bare et nytt!» Flaks? Mulig. Dagsform? Høyst sannsynlig. Jeg kommer antakelig til å smågrue meg litt for neste års pepperkakebakst også. Det er bedre, det, enn å få sine egne forventninger og humør ødelagt av myke laurbær. Da vil jeg heller bli gledelig overrasket, akkurat som i år.

Det jeg imidlertid uansett skal gjøre neste år også, det er å få unna de «viktige» pepperkakene før selve pepperkakebaksten. I år trykket jeg nemlig ut det jeg trengte til pepperkakehus og pepperkaketraktorer før ungene kom hjem og skulle bake. Dermed var all deig til fri disposisjon for dem, i tilllegg til at jeg kunne ha fullt fokus på å serve dem og stekeovnen. Smart trekk!

Fulle kakebokser

Nå er alle kakeboksene fulle. Det eneste som gjenstår er ristoppene som veslekæll vil lage. De tenker jeg blir lagt i en boks i morgen. Det samme tipper jeg peppermyntene gjør, for i morgen har husbonden sagt at han skal ha fri, og peppermynter er liksom hans avdeling.

For øvrig blir nok helgas store aktivitet å pynte alle pepperkakene. Av pynting går aldri noen lei, og etterpå er det heller ingen som går lei av å spise kunstverkene. Pepperkaker er den absolutte favoritten, og der jeg i fjor var ganske selvsikker på at trippel porsjon pepperkakedeig skulle holde mer enn nok, er jeg etter årets pepperkakebakst litt mer i tvil. Den som lever til nyttår får se.

Vil du ha et gjensyn med fjorårets pepperkakebakst?

Ta en titt HER

Ja, og med det tar vi helga her på Fjellborg. Gjøremålslista mi er for anledningen tom, men vi har likevel litt på planen. Blant annet skal det være julemarked her i bygda, og jeg skal ha litt honning til salgs der. I tillegg har nissen med seg en veldig hyggelig overraskelse i kalenderen natt til søndag. Selv vet jeg ikke om jeg gleder meg mest til det, eller pinnekjøttmiddagen som er planlagt i morra, men bra blir det uansett.

Nå er det i alle fall julegavehekling resten av kvelden. Det går stadig framover med de hemmelige prosjektene mine, men det er ikke tid til å ligge på latsiden av den grunn.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg