Veden varmer hjertet

Veden varmer flere ganger sies det, og det er et sant ord. Det er imidlertid én ting til, og det er at veden varmer hjertet også! Det har jeg tenkt på mens jeg har gått og ryddet kvist og slept tømmer i dag.

Arbeidsdag

Etter en god hviledag i går, med både boller og krem, var det i dag mandag og arbeidsdag. Sola skinte fra en februarblå himmel, og sånt gjør noe med lysta til å holde på ute selv om vinden blåser surt.

Det fine med den nye arbeidshverdagen til husbonden er at nå styrer han den selv. Derfor kunne han i dag dele den i to; ei kontorøkt på morgenen og én etter middag. Mandag er kontordag, så da brukte vi midten på den til å være ute med ungene som har fått vinterferie.

Her hos oss er det, som du skjønner, ikke noe hvilehjem i vinterferien. Dog kan jeg forsikre om at ungene også liker den type arbeid vi har holdt på med i dag: Nemlig hogst- og vedarbeid. Og der ligger også noe av kjernen i utsagnet om at veden varmer hjertet.

Familieaktivitet

For, ungene synes nemlig det er veldig stas! Det er noe de forbinder med hygge, det at vi pakker bilen med motorsag og hørselvern og turer over elva til gården til oldefar.

For det første er det jo veldig spennende å se hjem. Det syntes jeg også da jeg var liten. Når vi står på tunet på gården til oldefar ser vi nemlig huset her på Fjellborg. Men, det er også stas å gå på stabburet og hente leketraktorene som står der. Og å hilse på oldefar og kona hans og gjerne ta en hyggelig kaffitår i lag også, etter endt arbeidsøkt.

Og arbeidsøktene, de passer vi på at har nok pauser og at er akkurat passe lange for både store og små. Vi pakker kurven med niste, og har med både saftflasker og kaffetermosen. Og det er når jeg sitter der, i ei pause, med kaffikoppen i hånda og ser utover det hele at jeg kjenner veden varme hjertet.

Veden varmer hjertet

Vi lager gode barndomsminner. Disse hogstdagene er for ungene fylt med akkurat passe mengde lek og nødvendigheten av å hjelpe til. Det er stor stas det, skal jeg si deg, å være så stor og sterk at man kan løfte en hel liten tømmerstokk helt alene!

Eller veslekæll, som ikke er så opptatt av å bygge hytter og små bondegårder i jordekanten. Han får lov til å kviste med øksa det pappa glemte med motorsaga. Han er også en sterk kar som jobber på godt som noen. Det gjør godt for selvfølelsen å se at det man hjelper til med gjør en forskjell.

Da er det at veden varmer hjertet til en mamma, når jeg ser hva ungene får med seg av slike dager. De lærer så enormt mye! Først og fremst lærer de jo at ingenting kommer rekende på ei fjøl. De får en forståelse av at ting må gjøres. De lærer å hjelpe til, og ser at når vi samarbeider så går det raskere.

Mestringsfølelsen får de også kjenne på. Det er en fin belønning for å ta i et tak for et felles beste. En husholdning er et samarbeidsprosjekt.

Også er det pausene, da, når vi (veslekæll) fyrer opp bålet og vi setter oss ned sammen og har det hyggelig. Når vi koser oss med maten, skryter av hverandre og ser på den vakre utsikten som vi kaller for hjem. Det er den opplevelsen som lagrer seg i minnet; alt det andre lagrer seg i karakteren uten at de merker det på mange år ennå.

Å være en del av historien

Veden varmer hjertet også litt når jeg tenker på at her har bestefar og oldefar og hans far før der igjen gått og ærbe’t på. Selv er jeg jo født og oppvokst på den andre siden av elva, der familien min på den siden har holdt bo helt siden mine tippoldeforeldre kom til bygda. Der ser jeg nok ikke skauen for bare trær på samme måte som når jeg får se det fra den andre siden (bokstavelig talt).

Jeg syns det er fint å få være en del av rekkefølgen der, som legger igjen noen arbeidstimer som et lite bidrag for å ivareta det som hører familiegården til. Nå er det jo riktignok vi som får lov til å beholde veden av det vi hugger, men det er godt for både skog og mark at det ryddes. Så har liksom jeg gjort en innsats også. Nostalgisk anlagt som jeg er, har jeg tenkt mye på det der jeg har gått og ryddet og sett det de gamle så før meg …

Og ungene våre. De tenker kanskje ikke så mye på det selv, selv om de er veldig interessert i alt som har med gamledager å gjøre, men det gjør dem også til en levende del av historien. Det syns jeg er fint, og er kanskje den hardeste delen av kjernen i utsagnet om at veden varmer hjertet.

Veden varmer hjertet – og kroppen

I dag gjorde vi oss ferdig med hogsten. Nå ligger hauger av tømmer klart for å hentes hjem. Veden varmer hjertet, men også kroppen. Det er slettes ikke gjort i ei bråvending å holde seg med ved selv, men jeg syns det er gøy og ser på det som både avkobling og solide treningsøkter. Ja, for én time med veden er garantert verdt to på et hvilket som helst treningssenter.

Først skal treet hogges, så skal det kvistes. Deretter skal tømmeret slepes fram, og gjerne opp noen bratte elvebakker. Kvisten skal ryddes vekk, og siden skal tømmeret hjem. Der skal det både kappes og klyves og stables. Til slutt må noen bære det i hus også.

Nå venter vi bare på at jordene skal tørke opp litt, og så skal vi få tømmeret hjem. Da håper jeg på flere solrike dager som i dag, for da er det fint å stå på tunet her å holde på.

Kveld igjen

Men, nå er arbeidsdagen over for i dag. Arbeidsbuksa, skitten og fæl, henger på knaggen sin i gangen og der henger den godt til i morgen. Møkkete hender er vasket så rene det går, og før kroppen puttes i seng skal de samme hendene få en runde med spenolen for å hjelpe sprukken hud og heles. Hansker er for pingler!

Hva morgendagen bringer ved vi ennå ikke, men vi kan i alle fall møte den med gode minner fra i dag og det er da noe?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg