Surpompen og surdeigsnovisa

Jeg var heldig og fikk mye fint til bursdagen min. Fiolintimer og litt å betale dem med, et fint fat, hjemmestrikkede kjøkkenkluter, en sølvskje, en bok, blomster – og surdeigsstarter. Den var ikke akkurat bursdagsgave, men jeg fikk den av frua på nabogården her etter et restelag på søndag. Da kom det nemlig for en dag at jeg gikk med planer om å prøve meg på surdeigsbaking, men at jeg utsatte det litt på grunn av starteren. Jeg har liksom tenkt at når man skal starte med surdeig, så bør man ha tid til den. Men, dette var ikke noe problem, mente Fru Nabo! Dagen etter stod Herr Nabo på trappa her med en starter. Snilt, hva?

Han kom i en glasskrukke med lokk. Liten og sur. Fôringsinstruksene fikk jeg per telefon, sammen med overbevisninger om at dette kom til å gå så fint. Surdeig var ikke vanskelig i det hele tatt! Jeg gav Surpompen den halvdesiliteren med mel og den kvarte med vann slik jeg hadde fått beskjed om, og ventet. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men i alle fall litt mer enn hva jeg så. Men, det la seg litt kondens i lokket, og det var livstegn godt nok for meg. Jeg ante jo ikke hva jeg holdt på med i alle fall.

I dag var det tid for å gi Surpompen enda litt mat, og en ny runde med mel og vann ble rørt ned i krukka. Og i dag! I dag lot ikke reaksjonene vente på seg! Da jeg kikket på glasset en halvtime etter, så var plutselig surdeigen dobbel i størrelse. Nå skjer det saker og ting, her! Jeg aner fortsatt ikke hva jeg holder på med, men magefølelsen min sier meg at Surpompen og jeg drar i samme retning, i alle fall. Det er ikke verst bare det, syns jeg, når man har med en surpomp å gjøre.

Han er forresten to og et halvt år gammel, Surpompen. Hardfør er han visst også, og kan stå i kjøleskapet i lange tider. Det passer meg fint. Det tror jeg det gjør å bake med surdeig også, for isolasjonen her på Fjellborg skriver seg ikke akkurat fra TEK 10. Trekk og lave temperaturer er ikke helt forenlig med tradisjonell gjærbakst i vinterhalvåret, så nå ser jeg fram til å prøve meg på brødbakst sammen med Surpompen. Jeg lurer på om han ikke kanskje trenger ytterligere ett oppbyggende måltid før han er klar til å settes i arbeid, men det skal gå bra. Jeg har skjønt at tålmodighet er en suksessfaktor når man arbeider med surdeiger i alle fall.

I mellomtiden kan jeg jo se om jeg finner noen gode oppskrifter. Jeg tror jeg skal starte enkelt, så ikke fallhøyden blir for stor. Det holder nok med en surpomp i kjøkkenet, og det får være Surpompen sjøl. Nå skal imidlertid Surpompen få kjøkkenet for seg selv. Jeg tar kvelden. Både veslebonden og veslekæll er i seng, og siden husbonden ikke er hjemme, skal jeg passe på å velge TV-program helt selv. Eller å øve litt på fiolinen.

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?