Nattesøvn når gata er trang

Det er ikke alltid så greit å vite hvor man skal begynne, men du vet «den følelsen»?
I går kveld da jeg skulle legge meg, gikk tankene umiddelbart til en slik trang boliggate der bilene står parkert på rekke og rad i gata. Alle står på høyre side, men så er det én smarting som har parkert på venstre side. Gata får en tilnærmet ugjennomtrengelig innsnevring! I hvertfall om du er miljøsvin som meg, og kjører en dieseldrevet 4×4 som er hakket bredere over baken enn en Opel Corsa.

Se bare for deg at den bilen til høyre er en sjøstjerne med fire armer, og at den til venstre har hale, klør og sylskarpe tenner. Begge med en overflatetemperatur på minst treogfemti grader. Sjøstjerna tendenserer i tillegg til å te seg som en blekksprut med seksten armer hver gang du trekker pusten, eller forsøker å komme i nærheten av den. Om du i tillegg fordeler de to på nitti centimeter, så er det klart at det krever en viss smidighet å stable til dette her, uten at noen kommer til skade.

Husmora er ikke smidig. Jeg er omtrent like myk som en gjennomsnittlig syttiåring! Mine egne tær har jeg ikke en gang vært i nærheten av med strake knær, siden midten av barneskolen en gang. På toppen av det hele, er jeg egentlig livende redd for den med hale og klør. Jeg skal innrømme at pusten gikk litt ut av meg i går kveld. Husbonden og jeg har både våkne småbarn, prolapser og en bedrøvelig dobbeltseng, så vi sover på hvert vårt soverom. Slik sikrer vi oss begge et minimum av nattesøvn, og det fungerer i grunnen godt. Dog er det ikke alltid at den knallgode madrassen som er nitti bred, føles som et sikkert lodd for en god natts søvn. Samtidig blir man jo liksom litt smigret også, over at de valgte min seng. Gata mi. Meg. De valgte meg! Både katta og ungen… Og Ulf.

Men, så var det kunsten å få lagt seg, da. Smyge seg under dyna og mellom de to som allerede ligger der fra før. Den pjuske femåringens 119 lange centimeter, og det kronisk premenstruelle kattedyret. Jeg holdt pusten! Femåringen nøyde seg med å slå ut en arm og gi meg en halvstrak venstre. Selma skiftet fra høyre til venstre latside, og alt så ut til å gå over all forventning. Jeg trakk dyna oppunder haka, og fikk litt kjeft av en halvvåken veslekæll for at jeg hadde forsøkt å bre over ham dyna. Det var jo varmt! Jeg bad min Fader Vår, og pustet lettet ut over at det hadde ordnet seg såpass knirkefritt, og var i ferd med å falle i søvn da…

… veslekæll plutselig syns det var litt kaldt likevel! Han dro til seg en flik av dyna i ett røskende, og gav meg en litt sterkere venstre hook i samme sleng. Jeg kjente et kaldt gufs på tærne i det dyna forsvant, og i samme nu våknet katta også. Og det er klart – katter som bokstavelig talt dras ut av søvnen, våkner ikke akkurat med retta ut! Jeg skrek til av tre skarpe klør som satt i foten, og omtrent i det Dronninga landet på gulvet, våknet også veslekæll. Hva i alle dager var det som bråkte så fælt? «Det er antakelig roligere inne hos pappa», forsøkte jeg meg, med et snev av dårlig samvittighet for å lure femåringen slik, men han sa seg enig. Han gravde fram Ulf fra putehaugen (tenke seg til; vi var jo fire i en nittiseng – ikke rart det var trangt), og tuslet over til naborommet.

«Gata» var ryddet, og jeg rakk akkurat å sovne på nytt, før veslebonden ropte og skrek fra sitt rom fordi han var så tørst. Dronninga forsvant ut i samme vending. Og sånn går nå nettene. Da jeg våknet i morges, var det med nok en «bil» parkert i den nitti centimeter brede gata mi. Jeg husker ikke helt når den parkerte, men jeg har et vagt minne av at jeg tauet den inn fra sprinkelsenga si en gang utpå morraskvisten. Veslebonden er riktignok noen hakk mindre enn storebroren i størrelse, men er desto mer var, så det gir ikke samsoveren mer spillerom av den grunn.

Mens jeg ligger slik i utenkelige vinkler, og holder pusten for ikke å vekke katter og unger, Ulfer og Peller, hender det jeg intenst lengter etter netter med uavbrutt søvn. Samtidig holder jeg intenst fast i øyeblikket også. Jeg vet jo at det tar slutt. Snart. Plutselig. En vakker natt er det plutselig ingen som lenger skremmes av skumle drømmer, og trenger en trøstende mammaarm å ligge på. Ingen som kommer tassende i tussmørket, bare fordi de har lyst på en klem eller bare å ligge inntil. Jeg holder gjerne min egen pust, bare for å kunne lytte til de to barna våre. Den jevne, tunge pusten, fra sovende, trygge barn. Da har jeg det så inderlig godt, til tross for inderlige smerter i stive ledd og en skjør nakke.

I morges gjorde det forresten litt vondt å trå på den ene foten også, men Selma og jeg har skværet opp over en skål med mat. Veslekæll og jeg har dessuten også hatt en fin dag sammen. Han har hatt fri fra barnehagen i dag, og vi har tegnet, sett på film, øvet piano og bare kost oss. Plutselig er den tiden over også. Ja, hverdagslivet er så mangt. Akkurat nå er det dette. Her på Fjellborg.

~ ~ ~ ~ ~ ~ ~ ~

Titt innom Hverdagen på Fjellborg igjen i morgen!
Da er jeg tilbake med en ny oppskrift. Siden det er januar,
må det vel nesten bli nok en kakeoppskrift, syns dere ikke?

Vi blogges!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?