Troen på en morgendag

Vet du hvordan det føles?

Når dagen er litt tung?
Når du kan bore nesa ned i pelsen til en god venn, og legge armene rundt ham?
Din beste venn, og partner in crime.
Snuse inn duften av varme, trygghet og trofasthet?
Liksom trøste ham med at alt kommer til å ordne seg,
selv om det kanskje egentlig er du selv som trenger nettopp de ordene.
Vennen din lytter. Forstår. Dømmer ikke.

Vet du hvordan det føles?

Hvis du vet det, så tror jeg nok du forstår hvorfor jeg ikke klarte å glemme den mannen jeg gikk forbi på Karl Johan da jeg var i Oslo litt tidligere i uka. Litt fortumlet og desorientert hadde jeg akkurat kommet inn i byens hovedgate. Det var mye som krevde oppmerksomheten min; et gangfelt, en tekstmelding, en gateselger, en ukjent lyd. Likevel var det denne mannen som fikk min hele og fulle oppmerksomhet i det øyeblikket. Øyeblikket passerte raskt, det varte ikke mange sekundene før oppmerksomheten ble stjålet av nok en gateselger, men jeg rakk å se det. Lagre meg minnet på hjertet.

Min båt er så liten, og havet så uendelig svært.
Det sitte’ en tørste seiler, og minnes ein song han har lært.

Kanskje var han 40? Kanskje var han 35? Han var sliten. Han satt der. Tilstede. I fanget hans lå det en stor hund. I det øyeblikket også jeg var til stede – og det var også det som fanget oppmerksomheten min – bøyde han seg omsorgsfullt over hunden sin. Gav den en slik ordentlig, trøstende bamseklem. Jeg så kjærlighet, og en følelse jeg selv har kjent på mange ganger. Har du dyr selv, skjønner du nok hva jeg snakker om.

Formiddagen gikk, men dette øyeblikket hang ved. Det var noe ved det, som ikke ville slippe taket i meg. Karl Johans gate er for meg en eviglang promenade hvor kontrastene til mitt eget liv står i kø. Jeg klarer ikke å gå opp den gaten, uten å reflektere over mitt eget liv; hvor uendelig godt jeg har det. Hvor trygt og stabilt livet mitt er, tross alle mine hverdagslige utfordringer som få ser. Vi har alle vårt, men noen har definitivt mer, og en vandring langs Karl Johan, minner meg alltid på viktigheten av å se utover meg selv. Og inn i, for å føle på takknemligheten. Det livet jeg lever, er slettes ingen selvfølge, og denne mannen med hunden… Vel, kanskje hadde han akkurat de samme drømmene for sitt liv, som jeg har hatt for mitt?

Han lot vel’kje akkurat Jesus få styra og stå ved roret.
Han blei trøsta i mang ei havn, men frelst, det e’kje ordet.

Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg var på vei mot Jernbanetorget for å nå en buss, men da jeg så mannen, saknet jeg farten. En kvinne stod ved siden av ham, men han var tydelig utilpass. I det jeg nærmet meg, forsvant kvinnen, og jeg bestemte meg for at jeg måtte la mannen få vite om det øyeblikket han hadde latt meg få dele med ham, uten sin viten.

«Hei,» prøvde jeg forsiktig, og fikk et trygt blikk tilbake. «Jeg ville bare,» begynte jeg, litt usikker på om dette nå egentlig var så lurt. «Jeg ville bare fortelle at jeg så deg i stad, og hvor omsorgsfullt du omfavnet hunden din. Og… Og jeg ville bare at du skulle vite at det gjorde godt å se noen som er så glad i dyrene sine som deg,» stotret jeg frem til et ansikt som brøt opp i et takknemlig og stolt smil. «Ja, dette er babyen min det, skjønner du!» fortalte mannen ivrig. «Uten meg, hadde han blitt avlivet, og uten han så… hadde nok ikke jeg vært heller,» betrodde han. Babyen het Lexi, og stolt fortalte han meg at navnet var av latinsk opprinnelse og betød forsvar. Et passende navn for en livredder, syntes han.

Jeg satte meg ned på kne. Midt på Karl Johan. Lydene rundt oss forsvant, og mannen med Lexi, fortalte meg om livet sitt. Hvordan det hadde gått så galt – det kunne like gjerne vært meg! I 500 døgn hadde han bodd uten tak over hodet, og det var tøffe tak. Det er vondt å sitte å høre en slik historie, om et liv så milevidt fra ens eget. Jeg fortalte ikke så mye om mitt, men jeg fortalte at jeg hadde dyr hjemme. «Hva tenker du om livet ditt videre?» dristet jeg meg til å spørre. Et personlig spørsmål, men jeg var så nysgjerrig. «Jeg skal tilbake i arbeid,» svarte han kontant. «Jeg skal skaffe mitt eget bosted, uten hjelp, og det om jeg så må sitte her og samle småmynt de neste ti årene!» Han var bestemt da han sa det, og han sa det med hodet hevet, og med en slik stolthet i stemmen at jeg ikke kunne annet enn å beundre stålviljen hans, noe jeg også fortalte ham.

Min båt er så liten, og havet så uendelig svært.
Seilaren e’ trøtt og brisen, han sovne nok av ittekvert.

Mens vi satt der på Karl Johan, mannen, Lexi og jeg, kom det bort en dresstrukket herre. Han rakte mannen en pose med en fersk croissant. «Er du sulten?» spurte mannen meg da den andre var gått. «Nei,» svarte jeg, som sant var, «jeg har akkurat spist lunsj.» «Men ta den likevel du. Jeg blir så mettet på hveteboller og Coca Cola at jeg fullstendig mister matlysten. Ta den du,» insisterte han. Jeg tok i mot før jeg reiste meg, takket for en fin samtale, og gikk videre til bussen. Den stod allerede på holdeplassen, og jeg måtte løpe for å nå den. Croissanten glemte jeg rent i hastverket med å rekke bussen, men da jeg kom hjem igjen dagen etter, fant jeg den i en pose. Bakverket var blitt tørt, men jeg tenkte som så, at denne skal ikke gå til spille likevel. Det ble et fint festmåltid for hønene hjemme. Fra en dyrevenn de ikke har møtt.

Av alle menneskene som var i Oslo denne formiddagen, midt på Karl Johan; mon tro hvorfor det var akkurat denne mannen jeg skulle se? Som skulle få min oppmerksomhet, akkurat i dette ene lille øyeblikket? I følge Kaj Pollak, regissøren av blant annet Så som i himmelen, så er det slik at «i varje möte med en annan människa kan jag få reda på något om mig själv». I en slik tanke, kan det også godt ligge at alle de menneskene man møter på sin vei, møter man fordi man har noe å lære, og det er en spennende tanke! Jeg vet ennå ikke helt hva jeg var ment å skulle lære i mitt møte med mannen og Lexi, men at det på en eller annen måte beriket livet mitt, det er sikkert. Det ble et minne, men kanskje skulle det også være en viktig påminnelse? Bare om noe sånt som at livet slettes ikke er så verst til å være så ille?

Mannen jeg møtte, var stolt, men ydmyk. Han hadde livsglede, men viktigst av alt, tror jeg må være at han hadde tro! Troen på et bedre liv, og troen på seg selv! Han hadde troen på skritt for skritt, og en ny morgendag. Kanskje hadde han også troen på noe mer? For noe må det jo være, som får oss til å gå hver nye dag i møte med styrke og innsatsvilje nok til å komme oss igjennom den? Og alle de andre som følger denne? Selv når det ser som mørkest ut…

Og drømmer om når han ein gong ska seila inn i sin siste solnedgang;
At han kanskje får ein plass på galleriet, så han får hørra litt englesang.

Sitatene er hentet fra Bjørn Eidsvågs Min båt er så liten, en fantastisk sang som har truffet meg midt i hjerterota, og tatt meg med inn på barndommens bedehus mang en gang. Du kan høre den HER. Bildet øverst her, viser veslebonden og Soodus på kjellerlemmen vår en vårdag i fjor. To gode busser, i trygge og gode omgivelser. 

 Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?