Øyer av fred

I dag har jeg lyst til å dele med dere deler av et innlegg jeg skrev for noen år tilbake på den gamle Bustebloggen min. Til tross for at jeg ikke lenger blogger under pseudonymet Bustenellik, har jeg likevel bevart bloggen. Den forteller jo om mange hendelser fra livet vårt, og den har absolutt noen godbiter liggende gjemt i utallige innlegg. Derfor hender det innimellom at jeg besøker meg selv, og smiler meg gjennom gamle minner. Forleden kveld fant jeg altså tilbake til noen ord, som jeg fant ut at jeg bare måtte dele med dere her også.

Vi var midt i restaureringen av det gamle huset vårt, og det dukket opp mang en godsak i veggene der underveis i prosessen. Blant annet var det opptil flere fullt intakte ukeblader som så dagens lys for første gang på mange tiår. Mellom slagene, hendte det jeg satte meg ned med noen av bladene, for å drømme meg tilbake til en annen tid og hverdag. Det var bare det, at det var i grunnen ikke så mye som hadde forandret seg de siste seksti årene, skulle det vise seg. I et gammelt KK fra 1954 fant jeg nemlig et leserinnlegg som fanget min interesse. Det var tydeligvis et aktuelt tema allerede på femtitallet, og er det likefullt i dag. Les, så skal dere se:

Jeg har ikke tid!

Ustanselig i løpet av en dag lyder omkvedet: «Jeg har ikke tid!» Utallige ting hviler blytungt på min samvittighet. Massevis av saker skal ordnes, men tiden strekker ikke til. Så slår rastløsheten kloen i meg, jeg blir kort i telefonen, fyker forbi venner på gaten – og like lite rekker jeg, enda jeg bruker så mange hestekrefter som en liten dampmaskin. Jeg vet inderlig godt at dette er et slags veddeløp med meg selv, og at det er mitt eget indre som er skyld i denne usalige rastløsheten. Jeg prøver å ta meg selv i nakken og husker en mallorcaner som engang sa til meg: «Hvorfor har dere nordboere det så travelt bestandig? Hva er det dere på død og liv må rekke?» Mannen var før på La isla de la calma – fredens øy, hvor ingenting haster og hvert eneste spørsmål besvares på måfå – i morgen eller i overimorgen – i neste uke eller kanskje neste år – men menneskene gir seg tid til å leve!

Jaget og rastløsheten er lykkens og harmoniens bitreste fiender – en bevisst eller ubevisst bekymring for tiden som flyr, en frykt for fremtiden, som vi prøver å drukne ved å fylle tiden med utallige verv i håp om at den skal bli mer innholdsrik, men er det det vi oppnår?

Man synes at hele tilværelsen står og faller med om man kommer igjennom det programmet som er satt opp for en kort dag. Man jager videre, som en motor, og til slutt løper man varm, mister selvbeherskelsen, begår tabber eller mister motet, og så en dag går kanskje det gamle ordet «hastverk er lastverk» opp for en i all dets gru.

Det nytter ikke å jage for å befri seg fra rastløsheten. Jeg kjenner en masse mennesker som er mer eller mindre rastløse, men jeg kjenner nesten ingen – uten mallorcaneren – som er helt immune overfor begrepet. Mitt håp er at jeg en dag skal bli herre over min egen rastløsthet, istedenfor at det er den som regjerer og hersker over mitt liv. Jeg håper at jeg skal greie å skape øyer av fred i tilværelsen min, og at de skal vokse og formere seg helt til de dominerer min livsførsel. Det skal ikke være dovenskapsperioder, men øyeblikk da jeg er lysvåken og med alle sanser følger gleden ved å leve – øyeblikk da jeg tvinger tankene bort fra fremtiden og over til nutiden – til dette øyeblikk.

E.T.

Jeg gjentar bare det jeg selv skrev for tre år siden: Amen, sister E.T.! Måtte din drøm om øyer av fred ha gått i oppfyllelse for lengst! Jeg deler din drøm, og vil tro vi er flere i samme båt på jakt etter hver vår øy. Så er det dog en mager trøst, at femtitallets kvinner også følte det på samme måten. «Alt var så mye bedre før,» klager vi, men kanskje var det egentlig ikke slik?

Hvordan er det med deg? Har du en øy eller to av fred, i din tilværelse?
Det er noe å tenke på nå som det er helg. Jeg håper du har bruker den fornuftig. Vi blogges i morgen, og da har jeg masse spennende å fortelle!

Det opprinnelige innlegget finner dere HER.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?