Lysene på

Jeg var ute og handlet da jeg satt og tok en pust i bakken. Tankene mine ble brått avbrutt av en høytalerstemme som kunne forkynne at en sølvgrå Volvo stod med lysene på. Han leste opp registreringsnummeret, og gjentok beskjeden. «En sølvgrå Volvo står med lysene på.»

Du låg og skalv av angst på kne og svetten rant som blod,
og vennen du hadde med, dei sov i største ro.
Dei svikta då du trengte deg, du hadde gitt dei alt,
dei valde minste motstands vei og alle svikta då det gjaldt.

Jeg tenkte for meg selv at i alle dager, men tenkte ikke engang ferdig setningen. Jeg visste ikke helt hvordan den skulle fortsatt heller, men jeg kjente en lett rødme med tanke på hvordan jeg selv ville reagert dersom jeg gikk forbi en bil på parkeringsplassen, med lysene på. Jeg ville ikke reagert. Og om jeg så hadde reagert, hadde jeg ganske sikkert bare tenkt at det var sørgelig, stakkars dem, og så hadde jeg gått videre og ikke ofret det en tanke mer.

Og eg har tenkt det sko’kje eg ha gjort,
eg sko ha kjempa saman med deg.
Holdt rundt deg og tørka svetten bort,
gjort ka eg kunne for å gle’ deg!

Men, om vi nå skulle gjøre et lite tankeeksperiment… Det tjener sjelden til noe å tenke hvis, om, atte, men ta deg tiden og bli med likevel. Tenk hvis den som eide bilen med lysene på, skulle rekke et viktig jobbintervju? Kanskje var vedkommende arbeidsledig, og dette kunne være den sjansen denne hadde ventet på? Da han skulle reise, var bilen tom for strøm, og han kom for sent. Han forble arbeidsledig.

Tenk om den som eide bilen med lysene på, var en alenemor? Hun skulle bare handle middagsmat før hun hentet barnet sitt i barnehagen, men da hun skulle reise avgårde for å hente barnet sitt, var bilen tom for strøm. Hun rakk ikke barnehagen før den stengte, og måtte betale en regning hun egentlig ikke hadde råd til, fordi hun kom for sent.

Tenk hvis den som eide bilen hadde lovet å vinke kjæresten, som skulle reise for å studere på den andre siden av landet, farvel med flyet? Kanskje hadde han nå vært og kjøpt en fin gave til kjæresten, som hun skulle få med seg som et minne og trøst når avstanden kjentes for stor? Da han skulle dra til flyplassen, var bilen tom for strøm, og flyet tok av uten at kjæresten hadde fått den viktige klemmen.

Dei dømde deg til død og pine, spotta deg og lo.
Og ein av dei du kalla dine, fornekta og bedro.
Han svikta då du trengte han, du hadde gitt ham alt,
han var ein veik og vesal mann som svikta då det gjalt.

Tenk om jeg hadde brukt ti minutter av min ikke så altfor dyrebare tid, og oppsøkt senterkontoret? Jeg kunne gitt dem de opplysningene de trengte for å nå eieren av den bilen med lysene på. Ti små minutter for meg, men det kunne være ti viktige minutter for den som hadde forlatt bilen sin med lysene på.

Og eg har tenkt det sko’kje eg ha gjort,
eg sko ha kjempa saman med deg.
Holdt rundt deg og tørka svetten bort,
gjort ka eg kunne for å gle’ deg!

Jo mer jeg tenkte på det, der jeg satt og gjennomgikk handlelisten en siste gang, jo mer skammet jeg meg over hvor egoistisk jeg egentlig kan være. Ikke desto mindre ble jeg også litt skrekkslagen da jeg tenkte på summen av alle de menneskene som er like egoistiske som meg! Jeg konkluderte raskt med at det er noe vi må slutte med. Heldigvis finnes det de som allerede tar de ti minuttene for å oppsøke senterkontoret, slik at vi andre kan bli påminnet om vår egen radius, og få et lite tips til hvordan vi kan utvide den i samme slengen. Om det er billysene, å holde døren oppe for den som kommer etter, sende noen oppmuntrende ord til en venn en grå morgen bare fordi, gi parkeringsbilletten som fortsatt har tid igjen til den som kommer etter, ta med naboens post; velter det tidsskjemaet ditt den dagen? Vil det gjøre en forskjell for din neste? Vil det gjøre en forskjell for deg?

Eg veit eg ofte svikte, eg fornekte og bedrar.
Eg gjer’kje det eg plikte, eg e’ hjertelaus og hard.
E’ likasel for andres nød, og blind for venners sorg,
Ka bryr det meg dei andres død, min kulde e’ så fast ein borg.

Tanken er like enkel som den desverre er vanskelig å huske, i en hektisk hverdag, og i et samfunn hvor meget går deget en høy gang: Gjør mot din neste som du ønsker at din neste skal gjøre mot deg. Vi vet det jo alle sammen? Hvorfor er det da så vanskelig å gjøre? Joda, innimellom gjør vi alle disse gode, kanskje uventede, tingene for vår neste, men hvorfor skal det være som store, edle unntak de gangene vi gjør det? Hvorfor skal det ikke være en dagligdags selvfølge for oss alle og bruke ti minutter av tiden vår, for å kontakte kundeservice? Gi litt service? Jeg skal i alle fall forsøke å skjerpe meg, og jeg sender utfordringen videre ut i en ny uke – la oss gjøre den god for hverandre.

Men framleis er du lika gla’ i meg,
Tilgir meg alle feilå mine.
Stille tar du kappå di av deg.
Tar te å vaske beina mine.

Neste gang jeg ser en forlatt bil stå der med lysene på, skal jeg gjøre noe med det. Tross alt, er det jo det man bør gjøre når varsellysene blinker ett eller annet sted; man bør gjøre noe. Og takk til deg som brukte ti minutter av din tid, til å hjelpe en som hadde hatt det litt travelt da han forlot den sølvgrå Volvoen sin; om du bare hadde visst…

Med ønske om en god søndagskveld,
og en fin ny uke til dere alle som følger oss her på Hverdagen på Fjellborg.

Sitatene er hentet fra Bjørn Eidsvågs Kyrie. Du kan høre den HER.

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner.
Ja, og følg hverdagen vår på Facebook også, da vel?