Ny fase, ny rytme

Sjølbergerhverdagen går inn i en ny fase etter slakta. Vi nærmer oss vinterhvilen og må ned i turtall, men hvordan? Og hva nå?

Mentale turtallet

Jeg sitter ved kjøkkenbordet med en kaffekopp. Jeg har akkurat vært ute og gått en tur. Behovet for litt dagslys meldte seg. Ja, ikke for at jeg ikke har fått nok dagslys de siste dagene, men når jeg har vært utenfor døren har tempoet ikke tillatt meg å merke at det er dagslys jeg har fått.

Kroppen har dessuten fortalt meg på flere måter at den turen var viktig. Etter å ha fullført griseslakta, er vi her på Fjellborg over i en ny fase. En som krever en annen rytme enn dagene gjør det om våren, sommeren og tidlig høst. I denne rytmen hører bevisst bevegelse hjemme. Arbeidet i denne fasen av året er langt roligere, og kombinert med stadig mer mørke må jeg ut for å få det jeg trenger på alle vis.

Men, mens jeg sitter her med kaffekoppen min lurer jeg litt på hvordan jeg skal gripe denne nye fasen fatt. Hvordan jeg skal finne rytmen. Det er ikke upløyd mark, akkurat, men det er så lenge siden sist. Det mentale turtallet er fortsatt høyt. Jeg må få det ned, for å ha krefter nok til å navigere meg gjennom vinteren. Ja, ikke bare det, men også for å ha krefter igjen når våren vender tilbake om noen måneder. Våren og sjølbergerlivet.

Ny fase, annerledes hverdag

Sjølbergerlivet lever vi jo forresten hele året. Sjølbergerlivet er mer enn å hyppe poteter og å slakte gris. Det er ikke et liv vi setter på pause når den siste koteletta ligger i fryseren og jobben er gjort. Nei, det er noe vi har med oss hver eneste dag. Like fullt, med hver ny årstid, kommer en ny fase.

Nå er jo ikke vinteren her riktig enda, men jeg syns liksom den ligger litt i lufta likevel. Nattefrosten er jo så sin sak, men fargebildet i naturen er også endret. Det er knapt et tre igjen med løv på seg noe sted. Selv bakken begynner å bli preget. Også var det noe med dette turtallet. Fortsatt er det høyt, men jeg kjenner med hele meg at det krever å senkes.

Med en ny fase må jeg finne en ny rytme i sjølbergerhverdagen. Nå er det ikke lenger ute at mesteparten av dagen tilbringes. I stedet skal jeg ivareta det vi har inne. Det gir ikke mat på bordet, men er likevel en del av livsstilen. Og maten, den har jeg jo allerede sørget for. Nå skal vi nyte den. Kjenne på takknemligheten over alt vår kjære jord og Vår Herre kunne avse til oss.

Med en ny rytme, er det også fint med gode rutiner. Hva med en renholdsplan?
Les mer HER

På lista og nok en fase

Lappehaugen min har vokst seg stor som et fjell gjennom våren og sommeren. Jeg har kun tatt det helt nødvendigste, for å få inn i omløp igjen de klærne noen har som sin favoritt. Nå må jeg snart ta tak, men så sent som på turen i stad tok jeg en avgjørelse om å la den ligge til januar.

Å lappe klær kan vise seg å være god butikk!
Se bare HER

Før lappehaugen er det nok annet på lista, og en ny fase i sjølbergerhverdagen gir rom for å legge fullt fokus på nettopp de tingene. For eksempel har vi jo dette renoveringsprosjektet. I løpet av denne og neste uke kommer vi så langt at vi kan begynne å tenke på innflytting igjen. Jeg bruker hver ledige stund til å rydde nå. Sortere hva som fortsatt skal være i vårt eie og hva som kan gis videre. Klargjøre mest mulig, slik at vi bare kan lempe ting på plass når det er klart.

Ja, for jula kommer også snart. Juleforberedelser er nesten for en egen fase å regne, og den skal jeg også legge energien min på framover. Det er fortsatt tidlig, men jeg gleder meg veldig. Jeg kan absolutt synes at det er mye å gjøre før jul, men jeg syns det er så koselig å lage jul for familien min. Derfor gleder jeg meg, og derfor vil jeg også ha mest mulig «annet» av veien før desember slik at førjulstiden kan få alt av tid og krefter.

Én ting om gangen

Snart skal jeg avgårde for å hente veslebror i barnehagen. Deretter skal jeg glede alle ungene med pølser til middag i dag. Det er ikke ofte vi har wienerpølser til middag, men i dag har jeg avgjort at vi må gjøre det enkelt. Jeg skal avgårde på korøvelse i ettermiddag og ungene skal på speideren. Husbonden kommer ikke hjem før speideren starter, så ettermiddagen blir min alene å organisere.

Det er forresten hver eneste dag en stund nå. For mens min sjølbergerhverdag har gått inn i en ny og roligere fase her hjemme, så har husbonden samtidig gått inn i årets mest hektiske fase på jobb. Det er alltid travelt nå i ukene før jul med prosjekter som skal ferdigstilles, og han er knapt hjemom for å sove. Ofte ikke det engang. Det går i grunnen knirkefritt, men det er fint at vi ikke er to som bare må rekke masse samtidig. Da hadde det fort blitt vanskeligere å få hverdagen til å henge i hop.

Nøkkelen er uansett å ta én ting om gangen. Man kommer seg raskest framover da, og som du kanskje husker, så var også målet mitt for november nettopp å komme fram. Komme i mål og få samlet alle løse tråder. Jeg er på god vei, og føler liksom at det letter litt for hver dag alt som en god stund har fylt hodet. Og, med det, så blir det lettere å få turtallet ned også.

Vinterhvilen må brukes for hva den er verdt. Plutselig er det vår igjen.
Les mer HER

Det er bra, det, for nå kommer vinteren og mørket, og da skal vi roe ned litt. Jeg skal forsøke å nyte det selv om det stritter litt i mot nå. Jeg vet nemlig at når februar opprinner, så begynner det å boble innvendig igjen, og da er det på’n igjen. Ny fase, ny rytme.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg